mandag 5. oktober 2015

Kid D. & the Nightshades - Satyricon (1986)

Som del av det man kaller utdanningen er jeg for tiden opptatt med å lese tritt og iherdig; faget handler om litterære krigsoppgjør, altså om skam, skyld og fortielse, samt hvordan dette i litteraturen dras fram fra erindringens bakgater og ut i lyset, til spott og spe, til fingerpeking eller abstrakt unnskyldning. I sammenheng med dette leser jeg for øyeblikket Jens Bjørneboe, etterkrigs-Norges enfant terrible, hvis monumentale Bestialitetens Historie har en fremtredende plass på pensum. I boken møter vi en livshistorie, dels selvbiografisk og dels fiktiv, som i grunn kan defineres av skam, tomhet, angst, depresjon og undertrykkelse av selvet. Nå lurer du sannsynligvis på hva dette har med det norske åttitallet å gjøre, men linjen er klar; Svenn Jakobsen, aka. Svart Klovn, hadde åpenbart lest sin Bjørneboe.

Svart Klovn var, siden debuten Knust Knekt i 1983, vesensforandret; Jakobsen var blitt til Kid Death, og et band hadde blitt rekruttert. Tekstene gikk fra norsk til engelsk, og lydbildet ble tykkere, mer ambisiøst, og litt mindre spennende. Bandet for øvrig bestod av Rune Annaniassen, Ivar Eidem, Roger Stoa og Erik Avnskog. Sistnevnte kom fra Clockwork Orange, noe som kan sees i at deres singel Sensation Boys her dukker opp både forlengs og baklengs. På innspillingen var det i tillegg med et knippe gjestemusikere, da Jakobsens hensikt var å gi full guffe; det skulle satses på en popkarriere. Resultatet ble imidlertid en LP som ikke solgte nevneverdig, noe som førte til at bandet ble oppløst, og at Jakobsen gikk over til å studere lyd i andre format.

Ved første avspilling blir man her slått i fjeset av en av de glatteste saksofonene norske ører noensinne har vært vitne til; det gir ikke nødvendigvis mersmak, men det går greit når man innser at låta Queen Bitch faktisk er en glattpolert dandyversjon av den fantastiske låta Knust Knekt. Imidlertid blir originalens lavmælte geni fjernet til fordel for kleine saksofoner, slap-bass og digre trommer; det er ikke forferdelig, men jeg tar meg i å tenke at originalen muligens er bedre. Frankie Goes to Woodstock er en svingende synthperle som varer litt for lenge, men som har sine fornøyelige sider; refrenget er fengende nok, en banjo skaper spennende gnisninger i lydbildet, og tekstlige referanser til Holy Toy gjør denne lytteren glad. Sensation Boys er enkelt og greit okei, mens baklengsversjonen faktisk er mye bedre; kanskje litt enerverende, men melankolsk og drømmende. Venus in Furs covres her (Cirkus Modern covret samme låt samme år), og det fungerer overraskende bra, lavstemt og fint. A-hhh, sannsynligvis en referanse til a-ha, er en poplåt med smell, og er en av platas beste. Til slutt lurer du kanskje på hvor Bjørneboe passer inn i dette?
Avsluttende Wildshot er tre minutter med smerteskrik, iblandet stemmer som synger linjen "gratulerer med vakre dagen"; nettopp dette dukker opp i en av de feberaktige drømmene jeg-personen i Frihetens øyeblikk forteller om, der et fengsel fullt av skrikende, syngende mennesker tar livet av sine voktere og går amok i en frenetisk frigjørelsesdans.
Plata som sådan er nok preget av mangel på låtmateriale (av "sanger" er det kun tre nye her), og ikke en fantastisk, glemt perle, men den er et interessant tidsdokument, og enkelte låter fungerer fortsatt bra.






















Kid D. & the Nightshades - Satyricon

01: Queen Bitch
02: Frankie Goes to Woodstock
03: Sensation Boys
04: Syob Noitasnes Wow
05: Phenylcyclohexylpiperidin
06: Venus in Furs
07: A-hhh
08: Satyricon
09: Wildshot

**Trykk her for å lytte!**

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar