Adrian Cox - Flukt og Forvandling (1988)

Trondheim har i den siste tiden blitt en betydelig fattigere kulturby, noe som skyldes den enkle grunn at platebutikken og kulturoasen Big Dipper var nødt til å legge ned sin filial her i byen. Selvsagt er dette veldig praktisk for meg som student, men som musikkinteressert er dette et tap, da butikkens bruktavdeling har skaffet meg en knippe skatter i løpet av tiden jeg har vært her. Gårsdagens innlegg er én, dagens plate er en annen, og det vil nok dukke opp flere med tiden.

Adrian Cox, egentlig Askild Hagen, er for min del ikke et veldig kjent navn fra musikkscenen, men litt undersøkelse gir økt kunnskap, og følgende er hva jeg har klart å samle: et tidlig band, Nedbør, ble etter hvert til synthgruppa El, som gav ut en single, Et hvilested, på selskapet Kulturinstitusjonen Piivv 1987. Dette selskapet var, etter hva jeg har forstått, drevet av Hagen, og året etter fulgte haugevis med kassettutgivelser med synthmusikk i forskjellige stemninger, før dagens LP - Adrians eneste - ble realisert samme år, i ett begrenset opplag på 500 (min er nr. 81). Etter dette fulgte et knippe kassetter til, i tillegg til det noe absurde prosjektet Mormor & de 8000 Ungene, der humor og slapp 90-talls-synthmusikk blandes til interessant effekt. I 1988 ble Hagen også del av forfattergruppen De Gyngende Seismologer, som bidro til radio- og tv-programmer som Hallo i Luken og Egentlig. Etter dette har vår mann endt opp som en av vitseforfatterne bak Nytt på Nytt, og kan sånn sett sies å indirekte være en av Norges mest populære ukjente personer.

Adrian Cox anno 1988 låter egentlig som om han er litt seint ute, da musikken er en rimelig primitiv synthpop-aktig masse, fylt ut av bass og klarinett (dette er ingen kritikk, det låter nydelig). Plata består av hele 18 låter, i stor grad korte fragmenter på under to minutter, men av og til strukket ut til over tre. Den raske suksesjonen av sanger fører til at det er litt vanskelig å følge med i svingene, men samtidig blir plata, hvis sound kan bli litt lik i lengden, ikke kjedelig, ettersom låta du hører sannsynligvis er over før den begynner å kjede deg. Stemningsmessig varierer det fra ren, lystig synthpop på Sirkel 2 og Klarhet ved foten av Niagara til den mystiske Jenta i vinduet og melankolske stykker som Over Europa, der en cello skaper vakre melodiske føringer. I tillegg til Hagens egen stemme synger også en viss Kari Emilsen, og hennes klare, elegante vokal gir den allerede luftige musikken et svevende, nesten jazzaktig preg. Tekstene på plata er et sammensurium av Hagens egne tekster og tonesettinger av Jan Erik Volds poesi, i tillegg til tekster av Morten Jørgensen, Eli Katarina Kjønsberg og polakken Czeslaw Milosz; det lyriske aspektet er kanskje det dominerende på plata, ettersom den relativt bare musikken lar tekstene komme fram til sånn en grad at plata kan omtales som en tonesatt diktsamling. Plata belønner gjentatt lytting, og står seg som en spennende samling snåle poplåter av en småeksentrisk poet.

Adrian Cox - Flukt og Forvandling

01: Klarhet ved foten av Niagara
02: Jenta i vinduet
03: Dans
04: Østover
05: Møte
06: Fuglen fra Kapingamarangi 3
07: Postludium nr. 12
08: Hvor kan jeg treffe deg
09: Nå stiger du
10: Med Hjerterdam på reise øst
11: Sirkel 2
12: Over Europa
13: De vet
14: Resignasjon
15: Adrians drøm
16: Som å fly i et skyggeland
17: Når du bøyer deg sånn
18: Lyset. Når steinen veltes

**Trykk her for å lytte!**

Lister - Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me (1987)

Mens mange av artistene jeg har skrevet om gikk gjennom flere forandringer i det musikalske uttrykket, fra pønk til nyveiv til pop og så videre, så har jeg inntrykk av at André Lister i stor grad holdt seg på så å si samme sted hele veien; når dette likevel funker, så har det nok mest å gjøre med at Listers musikalske univers er rimelig allsidig, eksperimentelt og samtidig lyttervennlig, slik at det stort sett er gledelig å høre.

Lister hadde, som vi jo vet, bakgrunn i Trondheimsabsurdistene Det Elektriske Kjøkken, der han trakterte bassen, og gradvis tok større plass som multiinstrumentalist og produsent. Dette ledet til et vell av prosjekter, både som produsent for bla Liliedugg og som soloartist. I 1985 kom samarbeidsplata Pop Cycles, der en side gikk til Lister, og en til hans gamle bandkamerat Johnny Yen. Først etter dette, og fem år etter første solo-LP, kom Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me i 1987. Plata fortsetter i noenlunde samme spor som de tidligere utgivelsene, men med et knippe variasjoner som gir plata en tydelig identitet. Etter dette var vår mann med i bandet No Problem Orchestra, som gav ut en plate i 1991, og såvidt jeg vet har det vært stille etter dette.

I forrige innlegg om Lister omtalte jeg musikken som "collage-rock", og selv om jeg fortsatt mener at dette er et rimelig teit begrep, så mener jeg også at det er treffende for musikken som presenteres på plata; 22 låter, jevnt fordelt på to sider, der mange at låtene kun er små, tåkete fragmenter av melodi og rytme, mens andre er mer utbygd, nesten i retning av standard låtskriving. Det meste er nokså lite fengende, og det fungerer mer som en stemningsopplevelse, men det er sannsynligvis også meningen. Med seg på laget har Lister to kvinnelige sangere, som hver dominerer sin side; Caroline Bergvall, som synger på deler av A-siden, låter som et kjærlighetsbarn mellom David Sylvian og Antony Hegarty, hun synger ikke pent, men på en særegen, grov måte som gir A-siden et utenomjordisk preg. Kari Austdahl tar seg at B-siden, og er jevnt over en flinkere sanger, mer klassisk i uttrykket og behagelig for ørene. Å beskrive låtene hver for seg vil være litt meningsløst, men noen må nevnes: Baby's On the Floor, Cigarettes Another One og Smart Concrete & Cash bøyer seg mot poplåter, men holdes tilbake av Listers eksentriske overall-uttrykk, The Road to Tan-Tan og The Eternal Blues er melankolske, ordløse brokker, og særlig sistnevnte er noe av det beste jeg har hørt av Lister så langt. Likevel vil jeg holde på at helheten er et poeng i seg selv, og at de forskjellige bruddstykkene støtter opp om hverandre for å skape et spennende, variert og rimelig sært album. Knall!

Lister - Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me

01: Incognito
02: Baby's On The Floor
03: Coffee In Laayoune
04: Ready to Fall
05: We Must Tell Hassan
06: Cigarettes Another One
07: Glass
08: Shattered Heaven
09: Songs Lovers Pray
10: The Road to Tan-Tan
11: It's The Quits
12: 27
13: The Natives Are Restless
14: Smart Concrete & Cash
15: Dogfood
16: Valium Babies
17: If You Take A Little Xtra
18: You Do Yours
19: I Don't Want
20: Somewhere In Europe
21: I'm Not Scared
22: The Eternal Blues

**Trykk her for å lytte!**

Siste Dagers Hellige - Seks Millioner (1983)

Siste Dagers Hellige ble dannet mot slutten av 1982 av en gruppe mennesker vi stort sett har møtt på her i tidligere innlegg: sanger Harald Fossberg kom fra legendariske Hærverk, mens gitarist Ulf Knudsen og trommis Geir "Bulle" Underdal kom fra minst like legendariske Betong Hysteria; sistemann med var en viss Ståle Hoff på bass. Bandet bygde seg opp et ry som et brutalt, energisk, eksplosivt liveband, og deres blanding av tabutemaer (masseutryddelse, pedofili og denslags) og generell fandenivoldskhet var i utgangspunktet en formel for suksess. Singelen Seks Millioner kom på vårparten 1983, og var visstnok en skuffelse, ettersom live-energien ikke fulgte med over på vinyl. Kort tid etter eksploderte bandet, ettersom Bulle og Ståle ikke kunne utstå hverandre, og dermed var Siste Dagers Hellige historie, med kun én singel under beltet. Omtrent ett år etter gav imidlertid Trygve Mathiesens Likvidér ut kassetten Levende, bestående av liveopptak og demoer, men denne er selvsagt helt utilgjengelig, og bandets katalog forblir for meg en enslig singel.

Hvorfor denne skal ha vært skuffende er ikke helt forståelig for min (muligens litt ukritiske) del; spør du meg låter det rimelig dynamitt, og om det er noe som trekker ned, så er det min egen dårlige vinylripp, noe som skyldes manglende kompetanse på feltet. Seks Millioner introduseres på et ramlende, sjanglende hav av trommer, så ustøe at det nærmest er svimlende. En repeterende, truende basslinje tar plass, og deretter serveres vi en av de flotteste åpningslinjene som finnes fra perioden:

Maria Magdalena
Jesus Kristus
Horesønn

Etter dette følger flere frekke fornærmelser fra Fossbergs side, alt mens bandet rykker og napper som et døende dyr, varierende mellom eksplosjon og hvisken. Midt inni utsettes vi for en vrang solo fra Knudsen, før bandet galopperer mot en siste eksplosjon. Fossbergs vokal går bra bleiebaby til fascist på sekunder, og det hele låter knall. B-siden, Uskyld, bygges opp på relativt likt vis, med store, spastiske trommer og en basslinje som ankrer det hele, mens Knudsen vrir ut stikkende, skjærende gitarfragmenter. Fossbergs noe utydelige fortelling om guttelår, levende døde og mer til, fremført med vellystende, prustende kåtskap og halvorgasmiske stønn, skaper et nesten komisk ubehag, som rammes inn av bandets tunge, grove driv. Mest av alt er singelen et bud om hva som kunne vært, og det er i ettertiden frustrerende å (kanskje) vite hva man har gått glipp av, men singelen står seg som noe av det mest hardslående jeg har hørt fra perioden så langt, og gir dessverre mersmak.

Siste Dagers Hellige - Seks Millioner

01: Seks Millioner
02: Uskyld

**Trykk her for å lytte!**

Spastisk Ekstase - 3 Mord (1982)

Det finnes mange fenomener som gjentar seg med jevne mellomrom i musikkverdenen, og av disse er kanskje "supergruppe"-fenomenet et av de aller mest interessante. Gjerne skaper slike grupper uante mengder hat (tenk på Emerson, Lake & Palmer, evt. Audioslave), mens de andre ganger kan fungere overraskende bra. Til tross for - eller kanskje nettopp fordi - at Norges musikkmiljø var rimelig lite, så dukket det opp et knippe supergrupper, og av disse er Spastisk Ekstase kanskje det aller mest markante.

Spastisk Ekstase ble dannet som et studioprosjekt i 1982 for å spille inn en EP, bestående av låter skrevet av en viss Øivind Hånes, som fungerte som prosjektets kjerne. På nettsidene hans påpekes det at "ideen var å samle de mest profilerte musikerne fra den daværende norske nyrockscenen", og dette ble gjennomført med glans: i tillegg til Hånes på keyboards besto bandet av Helge Gaarder fra Kjøtt, Don Buchanan fra The Cut, Ola Snortheim fra De Press, Frank Hovland fra Program 81/82, samt en viss Beranek. Plata ble spilt inn over 5 dager i januar 1982, og etter utgivelse later det til at prosjektet Spastisk Ekstase var ferdig. Medlemmene fortsatte med sine egne prosjekter, i tillegg til nye (Gaarder og Snortheim endte blant annet opp i Cirkus Modern), og Hånes fortsatte som musiker, rektor og forfatter (skjønnlitteratur og mat&drikke, tydeligvis).

Platas tre titulære mord er gjennomført av henholdsvis Religion, Frihet og Gode Hjem. Religion Dreper er den mest umiddelbare låta, drevet fram av Snortheims hi-hat-arbeid, Hovlands karakteristiske halvfunky basslinjer og krypende, kløende nyveivgitar, mens Gaarder legger fram en tekst der parallellene dras mellom Ayatollah Khomeinis teokratiske postrevolusjonære Iran og nazityskland - den organiserte hjernevaskingen brukes som viktigste fellestrekk, og låtas intensitet øker stadig, med maniske SIEG HEIL-rop og Beraneks sjøsyke Adrian Belew-gitarer. Frihet Dreper bygger på en dansbar nyveiv-beat, og skaper en narkotisk, paranoid stemning via uskyldig plystring og drømmende pianoløp, mens Gaarders vokal er forførerisk og myk, subtilt overbevisende i kontrast til forrige låts religiøse aggresjon. Gode Hjem Dreper er imidlertid kanskje den beste låta på plata: arrangementet vokser gradvis fra kontrollert postpønk med funky refrengpartier til den ytterste galskap - Snortheims trommer blir gradvis mer desorienterende, mens Gaarder går gjennom en omvendt mental aldring, der han ender opp med å synge infantile barnemelodier i fistel, totalt hinsides all hjelp, mens omgivelsene kollapser rundt ham. Nydelig lytting, med andre ord.

Spastisk Ekstase - 3 Mord

01: Religion Dreper
02: Frihet Dreper
03: Gode Hjem Dreper

**Trykk her for å lytte!**

Shakespeare In The Bush - Jakob (1989)

Ettersom det nå nærmer seg eksamensperiode for en viss andel av befolkningen, benytter jeg dagens innlegg til å igjen ta opp historien om Trondheimsbandet Det Glade Vanvidd, av den enkle grunn at bandet inneholdt min nåværende foreleser, og dermed i ekstremt utstrakt mening blir en relevant del av forberedelsene. Hvorfor da en post om bandet Shakespeare In The Bush? Jo, nå skal du høre!

Det Glade Vanvidd startet, som jeg påpekte sist gang de ble omtalt, en gang i 1984, og utviklet seg til å bli et meget merksnodig band, i grenselandet mellom treig hardcore, postpønk, tøyserock og performancekunst (eller noe i den dur). Bandet eksperimenterte med det aller meste - flaggstang ble brukt som instrument, visstnok - og fikk ry på seg for å være et infantilt norsk Residents, uten at det er mye sannhet i dette. Hvem som spilte hva i bandet ble også byttet på med jevne mellomrom, og hele greia var i og for seg rimelig flytende. Etter bandets vinyldebut, Surfin Beirut, forsvant imidlertid kjernemedlem Viggo Mastad inn i sitt eget prosjekt Israelvis, mens DGV fikk med seg en viss Oddvar Njåstad (muligens foreleser-bassist Magnes bror) på gitar, skiftet navn til Shakespeare In The Bush, og gav ut singelen Jakob i 1989. Etter dette ble bandet oppløst, og medlemmene forsvant hit og dit: før politikken tok ham var Harald Nissen med i Albino Slug, mens Njåstadene gav ut en plate under navnet Pontiac Pilatus.

Hvordan låter så DGV, aka Shakespeare In The Bush, anno 1989?
Det første man legger merke til er at de mer absurde elementene fra tidligere kassetter, og forsåvidt også Surfin Beirut, er fjernet fra musikken, til fordel for en massiv, seig vegg av vrengt sneglegitar og hamrende trommer. Hardcore-tendensene er roet ned til fordel for en slags sludge-aktig masse, og det låter rimelig tøft. Vokalisten (i utgangspunktet Nissen, men hvem vet?) gjør imidlertid sitt aller beste for å låte jævlig, og det får han ganske godt til. Jakob ledes an av en rask, halvmelodisk bassgang, før bandet sparker igang, legger seg i midtempo, og vi introduseres for den titulære karakteren Jakob, som, av grunner jeg ikke skal røpe, sitter i et tre og nekter å komme ned. Låtas høydepunkt er et snodig mellomparti, der bandets tunge driv kontrasteres med en gammel dame som forteller at "alle er så forundret, for det har skjedd noe med meg!" - det minner egentlig om Egil Hegerbergs tyngre materiale (han er en uttalt fan, så det er ikke rart). Mannen i Badekaret er både tyngre og seigere enn Jakob, men på samme måte som i Jakob krydres huleboerriffene av små bassmelodier, slik at appellen holdes oppe. Låta omhandler en viss Uwe Barschel, hvis liv endte på mystisk vis i et badekar, kledd for fest og farvel, og er alt i alt en flott liten trall. 

Shakespeare In The Bush - Jakob

01: Jakob
02: Mannen i Badekaret

**Trykk her for å lytte!**

Quadromachetas - The Memoares of a Space Tramp (1982)

Som jeg har nevnt før, så er det haugevis med band fra den norske musikkscenen på 80-tallet som bortimot er forsvunnet og begravd av tidens forvitrende tann og menneskets rivende likegyldighet. Dette leder til at de aller fleste ikke kjenner til historien om Fredrikstads store sønner, Quadromachetas, og deres smale, men flotte katalog, som for mine ører er ulik det aller meste annet fra perioden.

Quadromachetas sto opp som en noe svaktbrennende fønix fra askene av det hakket mer legendariske Fredrikstadbandet Z-Off, som imploderte mot slutten av 1981, etter å ha gitt ut en eneste singel, og på den måten satt Norges navle på kartet hva musikk angår. Gitarist Martin Caspersen, sanger Bjørn Müller, og en viss Elisabeth Müller (Kone? Søster? Tilfeldig?) fra Z-Off dannet The Omen sammen med bassist Sven Olsen, men etter et knippe øvinger sluttet både Bjørn og Elisabeth, i bytte mot Z-Off-trommis Glenn Rugås, som her tok seg av trommene, i tillegg til synth, sang og tekstskriving. Sistemann inn ble Arne Kjellstrøm, som fungerte som permanent trommis mens primus motor Rugås vaiet fram og tilbake mellom rollene. Bandet debuterte live på barne- og ungdomsskolen min, og byttet kort tid etter navn til Quadromachetas. Deres noe eksentriske uttrykk skapte interesse hos det lokale plateselskapet Hansen, som åpnet for utgivelse av en singel. Kort tid etter fulgte en LP på Mai, A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, og året etter kom singelen Sossepappamamma. Etter dette var det slutt, og bandet gikk i glemmeboken for de aller fleste - slik kan vi selvsagt ikke ha det, og alle tre utgivelser vil med tiden finne sin vei hit.

Jeg leste ett eller annet sted at bandet var veldig opptatt av trommer og perkusjon, og dette er sånn sett merkbart på A-siden, The Memoares of a Space Tramp; halvveis galopperende, halvveis marsjerende trommer leder an, omflanket av rislende kastanjetter, mens Caspersen presenterer et gitarriff som formelig lukter spaghetti og cowboyhatt. Dette fundamentet legger grunnlag for en tekst det er umulig å få med seg, da sangeren (enten Caspersen eller Rugås, hvem vet) synger på en måte som drukner alle ord til fordel for uttrykk, ikke ulikt Martyn Bates fra Eyeless In Gaza. Låta når et melodisk høydepunk i midten, der et midtparti med ordløs vokal og piano løser opp den dramatiske stemninga. Mot slutten introduseres et halvmelankolsk synthtema, før det hele fader ut til lyden av bølgedønninger. B-siden, Industriregn (fantastisk låttittel, egentlig) er skrevet i samarbeid med Müller, og soundmessig er tråden til Z-Off tydelig. Låta er pønkete i tempo og uttrykk, bygd på en sirkulær bassgang og en manisk vokal som igjen framfører en uhørbar tekst (dog med hørbar dialekt), og den vinner på et fantastisk bra, monumentalt refreng. Legg til et midtparti som til forveksling kan minne om TAV!, og du har en knallbra singel, som lover godt om hva som vil komme videre.

Quadromachetas - The Memoares of a Space Tramp

01: The Memoares of a Space Tramp
02: Industriregn

**Trykk her for å lytte!**

Kjøtt - Op. (1981)

Jeg innså relativt tidlig i prosessen at denne bloggen kom til å bli et ukronologisk virvar av plater, artister og utgivelsesår, ettersom min spontane utvalgsmetode trosser alle forsøk på kontinuitet og flyt, til fordel for mulige overraskelser og et helhetsuttrykk som ikke er ulikt hvordan jeg selv opplever perioden jeg prøver å dekke. Dette fører imidlertid også til at jeg snakker mye om ting som ikke ligger ute, og at en artist utvikling kan bli rotete å følge; tilfellet er slik for Kjøtt, et av landets mest legendariske (og beste) band, hvis utvikling fra gatesmart pønk til avantgardisk postpønk er en av de mest fascinerende metamorfosene jeg kjenner til i perioden.

Kjøtt besto i 1981, som tidligere, av Helge Gaarder, Michael Krohn, Jøran Rudi, Erik Aasheim og Per Tro, men maktbalansen var forflyttet, og spenningene i bandet er hørbare på plata: der Krohn hadde ledet an som hovedlåtskriver i 79-80, med enkle, smarte og fengende pønklåter, var perioden fra 80 og til 81 i større og større grad dominert av Gaarder og hans anarkistisk-idealistiske postpønk-visjoner. På EPen Hue Uten Sanser hadde disse tendensene vist seg fram i større grad enn tidligere, og uttrykket på Op. er en forlengelse av denne viljen til eksperimentasjon og grenseforskyving. Op. fikk blandede kritikker da den kom (noe som er forståelig, for plata er rimelig snodig), og kort tid etter sluttet Krohn i bandet. De fire andre fortsatte under navnet Montasje, og gav ut plata PRESENCE! et MONTASJE-produkt i 1982, med dansken Michael Rasmussen på trommer (Krohn gjestet vel å merke på en låt). Krohn startet selv opp Raga Rockers, hvis første plate ble produsert av Gaarder, og bandet endte opp som ett av de "fire store" i norsk rock.

Fra første låt viser Op. i stor grad et annet band enn det som gav ut den legendariske Kjøtt-tolvtommeren i 1980; Metamorfose begynner med spretne trommer, funky gitar, fløyte og boblelyder, mens Gaarder forteller en spenstig historie som kanskje handler om et sykehusopphold. En viss Kristin Kopperud tilfører halvoperatiske linjer som gir det en viss cabaretfølelse, og det hele låter rimelig sært. Spør du meg er imidlertid Metamorfose platas svakeste punkt, og det blir straks bedre; Beat Allegro er en løpende, klaustrofobisk fortelling om mental ubalanse, bygd på en bassgang som sirkler rundt seg selv, hamrende piano og Rolf Wallins tåkelurtrompeter, og det hele klimakser i et fantastisk, allsangverdig refrengparti. Av de 9 låtene på plata har Krohn kun skrivet én selv, og én sammen med Gaarder: avslutnignslåten (Jeg Gleder Meg Til) År 2000 er gjenkjennelig Krohn, med en kort og direkte tekst og raske, pønkete rytmer, før låta midtveis eksploderer i en massiv finale som blåser plata ut med et smell. Samarbeidet Jern & Metall er platas mest eksperimentelle; Gaarders forvridde vokal legges over et hyperaktivt musikalsk fundament, i stor grad vrengte, dronende oppgulp av lyd, ikke ulikt Dobbel V/Hiss (Viggo Vestel medvirker på Op., så likheten er kanskje ikke så merkelig). Min personlige favoritt er imidlertid Kald Feber: Gaarders fortelling om narkomane Karianne er melankolsk, men samtidig nesten triumferende, og musikken, fra synth-og-trommer-introen til Kopperuds ekstatiske vokaliserende tolkning av heroinrusen og det fantastiske mellompartiet komplimenterer teksten og skaper en steinkald klassiker. Hvorvidt plata som helhet kan kalles det skal jeg ikke uttale meg om, men den var en viktig del av min musikalske oppvekst, og står for meg som en bauta i norsk musikkliv.

Kjøtt - Op.

01: Metamorfose
02: Beat Allegro
03: Krigsrop
04: Kald Feber
05: Vinyl-Lobotomi
06: Jern & Metall
07: Hvit Hud/Svart Skinn
08: Under Jorda
09: (Jeg Gleder Meg Til) År 2000

**Trykk her for å lytte!**