Dagens plate er noe så sjeldent som en så å si plettfri norsk synthpop-single. I motsetning til 3rd Man-singelen, som inneholder masser av synth og blipblopp, men relativt lite pop, så treffer DGT en perfekt balanse mellom spennende arrangementer, mørke stemninger og fengende melodier, alt slengt over to stk. frekke, dansbare rytmer.
Jeg vet ikke all verdens om bandet og dets historie, annet enn at et av medlemmene, Anders Sevaldson, på et tidspunkt var med i De Press, og at Maskindans-singelen ble produsert av Volker Zibell og Torgrim Eggen fra de norsk-tyske synthpionérene i The Cut, som muligens vil dukke opp her seinere. Visstnok gikk det rykter i samtiden om de enorme pengesummene som ble brukt på å realisere singelen, men det er neppe all verdens sannhet i disse. Imidlertid låter plata overraskende bra, tatt tiden og landet i betraktning.
Tittellåten er i besittelse av et uforglemmelig, men passe subtilt refreng - kun en utstrakt gjentakelse av ordet "maskindans" - i tillegg til en tekst som på ett nivå handler om nettopp dette, men på et annet kan peke på et velkjent tema i perioden, nemlig forholdet mellom suggererende rytmer, populærkultur, kollektiv ekstase og fascisme, kanskje best uttrykt i tyske D.A.F.s Der Mussolini. Får Aldri Nok har i utgangspunktet en relativt lik oppbygging som a-siden, men der Maskindans aldri virkelig gir en utblåsning, er Får Aldri Nok i besittelse av en enorm synth-hook som følger refrengene, og som løfter låten opp fra bra til brilliant.
Det Gylne Triangel - Maskindans
01: Maskindans
02: Får Aldri Nok
02: Får Aldri Nok
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar