onsdag 13. januar 2016

Cirkus Modern - Pans Pauker (1986)

Å våkne opp mandag morgen var en vond opplevelse.

Where the fuck did monday go, som han selv påpekte, som om han visste at dagen ville unnslippe ham. Dagen ble oppløst, fragmentert, lang, uvirkelig.

Jeg skal ikke bruke innlegget på å sørge over tapet av en person jeg aldri møtte, men som likevel sto meg nærmere enn usedvanlig mange andre. I stedet vil jeg rette oppmerksomheten mot en annen død helt, en jeg dog ikke rakk å stifte bekjentskap med før hans død, men hvis innflytelse på livet og musikksmaken min har vært påfallende stor. Det skrives selvsagt om Helge Gaarder, denne nestor i pretensjon og bombast, hvis svanesang, Cirkus Moderns tredje LP Pans Pauker, her skal omtales.

Anno 1986 besto Cirkus Modern av Gaarder, Ola Snortheim, Jørn Christensen og Mari Wendelbo, i tillegg til bassist Jørgen Lie, som trådte inn i bandets rekker etter utgivelsen av Trøst. Nettopp denne plata hadde vært en relativ suksess, og bandet spilte på Roskilde, i tillegg til på Rock on the Dock-arrangementet, der Gaarder sto som en av hovedaktørene bak arrangementet som sådan. Sommeren 1985 var imidlertid ikke en utelukket god tid, og bandet begynte gradvis å splintre i sømmene, delvis grunnet uoverensstemmelser mellom Gaarder og Snortheim. Til Pans Pauker ble energi og midler investert i ny teknologi, i form av mer synth og moderne trommemaskiner, muligens påvirket av LMN. Den dårlige stemningen i bandet ble forsterket under innspillingen, og plata endte opp med en noe merkelig kjøleskapslyd, der elementene ikke glir nevneverdig godt sammen. Ved utgivelse ble LPen slaktet, både for produksjon, låtmateriale og for Gaarders manglende ild. Kort tid etterpå var Cirkus Modern finito.

Når sant skal sies, så er nok Pans Pauker Cirkusets dårligste LP med en viss distanse. Likevel, som en over middels stor fan, vil jeg hevde at det er mer godt enn dårlig, til tross for mangelen på produksjon, mengden av trommemaskiner og Gaarders herjede stemme. Tenne Vår Jord åpner det hele på herlig popvis, gitt at du kan tåle lyden av 80-tallet. Låta har driv, fengende spill og et herlig stort refreng, mer åpent poppete enn både debuten og Trøst. A.T., omhandlende Treholt-saken, er en personlig favoritt, drevet av maniske synther og Gaarders mest grumsete vokal, som til tider nesten flyter over i gurgel og galle. Igjen er poppreget tydelig, men låta er samtidig platas mest pønkete innslag. Min Sol Er Død er en duett for synth og vokal, teatralsk og pretensiøs, men ikke uten sjarm. En cover av Venus in Furs (som jeg hørte før Velvets egen versjon) er merkelig og litt vanskelig å tilgi, men fungerer greit som en poplåt. Hennes Ulovlige Munn er nok en herlig, drivende poplåt, drevet av et fengende synthmotiv og en fin refrengmelodi. Avslutningsvis møter vi en av mine absolutte favorittlåter i CM-katalogen: Ran er en majestetisk ballade, bygd på en av Gaarders flotteste melodier og et vart arrangement. Selv maskintrommene finner sin plass i en enorm avslutning, der Christensens gitar maler sorgtunge strofer mot synthbakgrunnen. Låta er pompøs, selvsagt, men det er en verdig avslutning for et av periodens beste band.




















Cirkus Modern - Pans Pauker

01: Tenne Vår Jord
02: A. T. 

03: Regn
04: Min Sol Er Død
05: Venus in Furs
06: Hennes Ulovlige Munn
07: Brev fra en Tjener
08: Vår Vinter
09: Haleys Flamme
10: Ran

**Trykk her for å lytte!**

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar