Øresus - Ansikt til Ansikt (1983)

Med dagens innlegg avsluttes enda en bandhistorie, og vi får se (og høre) enden på Øresus' utvikling fra halvseriøs skapønk til halvseriøs postpønk; LPen Ansikt til Ansikt er en glemt liten perle av en plate, som definitivt fortjener mer enn å samle støv i gamle menns kjellere og loft.

Øresus, bestående av Ragnar Køhn, Pål Lillefjære, Jan Ove Lorentzen og Frode Olsen, startet opp i 1979, og ble straks et småbyfenomen av noe slag; spillejobber dukket opp, bandet bygde en fanskare, og EPen Galt Et Sted så dagens lys i 1981 en gang. Året etter fulgte singelen Mannen i Badekaret, der bandet viste muskler både i pønkretning og på den mer nyveivete b-siden. Da det var tid for å spille inn en LP ville dog bandet gå i en mer seriøs retning; inspirasjon ble hentet fra Storbritannia, og mye fokus ble lagt på trommelyden (den skulle være massiv). Imidlertid ble ikke den gamle pønkånden lagt til side: a-siden på LPen er langsom og dvelende, inspirert av postpønk og såkalt "depperock", mens b-siden øker tempoet betydelig, slik at pønkrøttene får luftet seg. Plata ble gitt ut 1. mars 1983, og ble møtt av positive anmeldelser fra de fleste kanter. Likevel ble bandet oppløst samme sommer; muligens pga. studier eller andre omstendigheter som krever flytting.

LPens to sider bør, da deres hensikt er forskjellig, muligens behandles som to enheter; a-siden åpner med Angst, en fengende postpønklåt bygd på et drivende bassriff og en melodisk, melankolsk gitar, i tillegg til den arketypiske hihat-trommingen. Lorentzens vokal er desperat og smått tilgjort, men det funker bra med den tidsriktige, men akk så brilliante musikken. Tunnel er en personlig favoritt; et flott bassriff setter i gang en mekanisk, kjølig groove, vekslende mellom utropende desperasjon og tilmålt kulde. Sorg og Tårer (for en tittel) låter nesten som stadionrock, men låta er utrolig fengende; sistnevnte gjelder også for Ledere, der et tungt bassfundament bærer en massiv låt med et enda større refreng. A-siden avslutter med Maktens Engler, enda en fengende, men dvelende låt som utpreger seg ved et stakkato mellomspill og herlig gitarspill. B-siden er dessverre ikke fullt så sterk, da låtene blir likere og glir mer over i hverandre, men her finnes også høydepunkt; Landssvik er enda en liksomstadionrocker, med et enormt trøkk og noen av platas mest memorable partier. Avsluttende Gud-Satan er en overraskende svevende sak, luftig og tvilende etter de foregående 25 tunge minuttene. Selv om bandet skilte mellom en treig og en rask side må det dog sies at plata fungerer rimelig godt som en helhet; låtene er jevnt over av høy kvalitet, og lyden på plata er fantastisk fin i all sin tidsriktighet. Kan være jeg er full av fordom (dette er tross alt en av de første norske postpønkplatene jeg hørte), men denne må nok rangeres som en glemt klassiker.

Øresus - Ansikt til Ansikt

01: Angst
02: Tunnel
03: Sorg og Tårer
04: Ledere
05: Maktens Engler
06: Landssvik
07: Faste Rytmer
08: Ingenmannsland
09: Alle Sår, Noen Får
10: Gud-Satan

**Trykk her for å lytte!**

Øresus - Mannen i Badekaret (1982)

Grunnet diverse distraksjoner har jeg ikke hatt mulighet til å følge opp om min vanligvis jevne strøm av blogginnlegg, noe som har resultert i tonnevis av protest og vrede fra mine utallige følgere. Dessverre må jeg informere om at dagens innlegg blir det siste på en stund (pga. en ferietur), men jeg lover å fortsette virksomheten for fullt fom. neste torsdag. Enn så lenge: Øresus.

Øresus' debut-EP, Galt Et Sted fra 1981, var et av de første innleggene på denne bloggen, og musikken på plata var en rimelig frisk nyveiv/postpønk-variant, med innslag av eksperimentasjon og jevnt over fengende melodier og ideer. På neste utgivelse, altså dagens, fulgte Skiensbandet opp med en singel som på merkelig vis dro musikken mer i retning streit pønk, og på den måten gjorde det motsatte av de fleste andre bandene i perioden, da normen gjerne var å bevege seg framover mot ukjente marker. Etter utgivelsen av Mannen i Badekaret fulgte stadig flere spillejobber, før en LP, Ansikt til Ansikt, fulgte i 1983. Deretter var det slutt, og medlemmene gikk videre til diverse andre prosjekter. Øresus har imidlertid blitt gjenforent ved flere anledninger, og frambringer nok gode minner for de som var vitne til bandet i glansperioden.

Som nevnt er musikken på plata mer reinspikka pønk enn skaete nyveiv. A-siden er en halvkjapp pønklåt med digre gitarakkorder og en festlig tekst, da den tittelgivende mannen viser seg å være en støvel av de sjeldne, med forkjærlighet for enevoldsmakt og en stadig voksende buk. Låta er fengende, med en stopp-start-struktur og rock-og-rull-gitarsolo. B-siden, Tyven, Tyven, er imidlertid mer spennende rent musikalsk; låta starter med en nedadgående riff og krasjende cymbaler, før bandet kjører inn i et groovy spor med pulserende trommer og stakkato gitarriffing. Sounden peker i retning av postpønken som kom til å dominere førstesiden på Ansikt til Ansikt, og viser et band i forandring, trofaste til tradisjonen de kom fra og samtidig på vei mot et mer spennende uttrykk. Singelen fungerer bra som en selvstendig utgivelse, men personlig syns jeg den fungerer best hørt i sammenheng med resten av bandets katalog, ikke minst fordi man er vitne til bandets progresjon fra festlige nyveivere til liksomparanoide postpønkere, der Mannen i Badekaret står som bindeleddet mellom de to.

Øresus - Mannen i Badekaret

01: Mannen i Badekaret
02: Tyven. Tyven

**Trykk her for å lytte!**

Øresus - Galt Et Sted (1981)

God dag!

Ettersom statistikken tilsier at mine tidligere innlegg er overmåte dominert av synth (kun ett av tre innlegg slipper unna, visstnok), så er det igjen på tide å presentere noe som står mer i gjeld til pønk og fortrock enn til syntetisk eksperimentering og obskure tekster om seksualitet og disco-fascisme. Dagens innlegg vil dermed dreie seg om Øresus' debut-EP, Galt Et Sted.

Øresus var fra Skien, og besto av fire karer jeg ikke har noen videre kjennskap til i andre sammenhenger. Etter utgivelsen av Galt Et Sted fulgte en singel, Mannen i Badekaret, før albumet Ansikt til Ansikt ble gitt ut i 1983. Visstnok var bandet et ettertraktet liveband, som skal ha trukket fulle hus både i Bergen og Oslo, og som mot slutten av sin eksistens hadde minst én spillejobb i uka. Likevel ble bandet oppløst kort tid etter utgivelsen av Ansikt til Ansikt, uten at jeg har noen informasjon om hvorfor.

Som var typisk for de norske nyveiv-bandene i denne perioden, er musikken en salig blanding pønk, ska og mer eksperimentelle elementer. Tittellåten starter som en skalåt med tilhørende hakkegitar, før et pre-refreng åpner for en mer streit pønkesound i refrengpartiene. Vekslingen mellom disse to sidene gir låta et godt driv, og komplimenterer teksten, som i versene er mer paranoid, mens refrengene kan oppleves som en hyllest til rødsprit. Det skal sies at teksten er ment å være kritisk og krass, men det er muligens litt lett å overse.
Låtene på b-siden er i og for seg streite pønk/nyveiv-låter, men det er låt nr. 2 på a-siden som er mest interessant. Kåre handler selvsagt om hele Norges Kåre Willoch (noe veldig mye norsk pønk gjør), og er en muligens litt umoden beretning om hvordan Kåre er kjøpt av USA og næringslivet, og hvordan tissen hans skrumper inn (et tema som også ofte tas opp i sangene om ham). Det interessante er imidlertid at låta er en treig, seig ballade, dandert med en frekk 80-talls-saksofon druknet i ekko. Det er ikke nødvendigvis et suksessfullt eksperiment, men det er likevel interessant å høre et såpass pønkete nyveivband som eksperimenter med formelen sin på denne måten.

Øresus - Galt Et Sted

01: Galt Et Sted
02: Kåre
03: På Gamlehjemmet
04: Sjølmordskomplekser

**Trykk her for å lytte!**