Øresus - Ansikt til Ansikt (1983)

Med dagens innlegg avsluttes enda en bandhistorie, og vi får se (og høre) enden på Øresus' utvikling fra halvseriøs skapønk til halvseriøs postpønk; LPen Ansikt til Ansikt er en glemt liten perle av en plate, som definitivt fortjener mer enn å samle støv i gamle menns kjellere og loft.

Øresus, bestående av Ragnar Køhn, Pål Lillefjære, Jan Ove Lorentzen og Frode Olsen, startet opp i 1979, og ble straks et småbyfenomen av noe slag; spillejobber dukket opp, bandet bygde en fanskare, og EPen Galt Et Sted så dagens lys i 1981 en gang. Året etter fulgte singelen Mannen i Badekaret, der bandet viste muskler både i pønkretning og på den mer nyveivete b-siden. Da det var tid for å spille inn en LP ville dog bandet gå i en mer seriøs retning; inspirasjon ble hentet fra Storbritannia, og mye fokus ble lagt på trommelyden (den skulle være massiv). Imidlertid ble ikke den gamle pønkånden lagt til side: a-siden på LPen er langsom og dvelende, inspirert av postpønk og såkalt "depperock", mens b-siden øker tempoet betydelig, slik at pønkrøttene får luftet seg. Plata ble gitt ut 1. mars 1983, og ble møtt av positive anmeldelser fra de fleste kanter. Likevel ble bandet oppløst samme sommer; muligens pga. studier eller andre omstendigheter som krever flytting.

LPens to sider bør, da deres hensikt er forskjellig, muligens behandles som to enheter; a-siden åpner med Angst, en fengende postpønklåt bygd på et drivende bassriff og en melodisk, melankolsk gitar, i tillegg til den arketypiske hihat-trommingen. Lorentzens vokal er desperat og smått tilgjort, men det funker bra med den tidsriktige, men akk så brilliante musikken. Tunnel er en personlig favoritt; et flott bassriff setter i gang en mekanisk, kjølig groove, vekslende mellom utropende desperasjon og tilmålt kulde. Sorg og Tårer (for en tittel) låter nesten som stadionrock, men låta er utrolig fengende; sistnevnte gjelder også for Ledere, der et tungt bassfundament bærer en massiv låt med et enda større refreng. A-siden avslutter med Maktens Engler, enda en fengende, men dvelende låt som utpreger seg ved et stakkato mellomspill og herlig gitarspill. B-siden er dessverre ikke fullt så sterk, da låtene blir likere og glir mer over i hverandre, men her finnes også høydepunkt; Landssvik er enda en liksomstadionrocker, med et enormt trøkk og noen av platas mest memorable partier. Avsluttende Gud-Satan er en overraskende svevende sak, luftig og tvilende etter de foregående 25 tunge minuttene. Selv om bandet skilte mellom en treig og en rask side må det dog sies at plata fungerer rimelig godt som en helhet; låtene er jevnt over av høy kvalitet, og lyden på plata er fantastisk fin i all sin tidsriktighet. Kan være jeg er full av fordom (dette er tross alt en av de første norske postpønkplatene jeg hørte), men denne må nok rangeres som en glemt klassiker.

Øresus - Ansikt til Ansikt

01: Angst
02: Tunnel
03: Sorg og Tårer
04: Ledere
05: Maktens Engler
06: Landssvik
07: Faste Rytmer
08: Ingenmannsland
09: Alle Sår, Noen Får
10: Gud-Satan

**Trykk her for å lytte!**