Dobbel V/Hiss - Geometri (1981)

ZADO SPESIAL NO. 5!

Med dette innlegget er vi ved veis ende med ZADO-spesialer, og bloggen vil etter dagens innlegg returnere til vanlig modus, altså tilfeldig, halvveis ukronologisk utplukking av plater. På en småvakker måte blir imidlertid ZADO-sirkelen sluttet i nærheten av der den startet, nemlig med Helge Gaarder.

Dobbel V/Hiss var et samarbeid mellom ZADO-sjef Helge Gaarder, alias Hiss, og Viggo "Dobbel V" Vestel. Gaarder kjenner vi allerede fra Kjøtt og Cirkus Modern, og flere av hans prosjekter vil selvsagt dukke opp ved seinere anledninger. Viggo Vestel er imidlertid et mindre kjent navn, men litt research røper at han har fulgt tett med Gaarder i perioden, fra Geitost til Kjøtt og Montasje, i tillegg til deltagelse på Gaarders solo-LP Eine Keine Angst Musik (som jeg fortsatt ønsker meg - send i vei!). Annet enn dette finner jeg ikke om mannen, og såvidt jeg vet er dagens plate den eneste der han kommer fram i solo-format. Et kjapt google-søk røper imidlertid at Vestel i dag er utdannet sosialantropolog, og at han sannsynligvis la musikken på hylla en gang på 80-tallet.

Dobbel V og Hiss okkuperer hver sin side av plata, men de to artistenes sound er såpass lik at det fungerer som et helhetlig prosjekt, og det bør behandles deretter. A-siden består av Dobbel V-låtene Geometri og Urban Sjakk. Førstnevnte er en kantete, halvindustriell, nesten progressiv kakofoni, der skjærende gitarer og småfunky bass snor seg rundt en skiftende, mekanisk rytme. Låta går gjennom flere partier før Vestel trår inn og legger fram et dehumanisert liv, styrt av mekanisk presisjon og matematikk. Gitarene hyler til alle kanter, og låta gir assosiasjoner til en høyoperativ fabrikk. Urban Sjakk er hakket mer tilgjengelig, med en akkordrekke som kan gi assosiasjoner til popmusikk, samt et minneverdig refreng. Likevel skyves det over kanten av Vestels gitarakrobatikk og maniske, paranoide trommemaskiner. B-siden består av Gaarders massive Sirkel (Im Kreis), hvor han er akkompagnert av Vestel, Kjøtt-trommis Michael Krohn, og et par andre, hvis identitet er skjult av mystiske pseudonymer. Låta bygges rundt et funky bassriff i en ujevn taktart, med tårn av skjev, metallisk gitar og mengder av perkusjon. Over dette fundamentet trer Helge Gaarder, skuespiller, fram på scenen og synger, roper, vræler og snøfter fram en forvirret vise på tysk, engelsk og fransk. Låtas spenning bygges opp i et "refrengparti", der et hamrende, men lyst piano skaper melodiske føringer som løfter låta ut av potensiell monotoni. Alt i alt fungerer EPen knallbra, og det er synd at det ikke ble mer, da spesielt Dobbel Vs potensiale er stort, og de to låtene her peker mot en spennende videre karriere.

Dobbel V/Hiss - Geometri

01: Geometri
02: Urban Sjakk
03: Sirkel (Im Kreis)

**Trykk her for å lytte!**

Johnny Yen Bang! - Folk I Gata (1981)

ZADO SPESIAL NO. 4!

Min misjon er, som dere sikkert har forstått, å eksponere det undereksponerte, og å gi folk en mulighet til å lytte til musikk som lenge har vært utilgjengelig. Imidlertid oppstår det moralske dilemmaer når musikken i utgangspunktet allerede finnes tilgjengelig, men sannsynligvis uten at den når nevneverdig ut i verden. For Johnny Yen og hans prosjekter er tilfellet slik, og jeg velger å legge ut EPen Folk I Gata for eksponeringens (og helhetens) skyld. Plata finnes i bedre kvalitet på strømmetjenester og iTunes, for de som måtte være interesserte.

Johnny Yen Bang! var et noe vagt bandkollektiv sentrert rundt Johnny "Yen" Kristoffersen, en av pønkpionerene i Trondheims rockemiljø. Bandet startet opp som et vanlig pønkband, men sounden ble fort utvidet i flere retninger, med tydelig påvirkning fra reggae, ska og synthete nyveiv. Bandet debuterte i 1980 med EPen Kill the Disco, og samme år var Johnny Yen delaktig i ZADO-prosjektet Norske Gutter, der han fungerte som låtskriver og keyboardist. Året etter gav bandet ut Folk I Gata som ZADOs fjerde utgivelse, før det ble oppløst i 1982. Yen hadde da forflyttet seg til Oslo, og der gav han ut et par kassetter, samarbeidet med Andre Lister på plata Pop Cycles, og gav etter hvert ut et knippe soloplater, før han endte opp som billedkunstner og fotograf.

Plata starter med et smell med tittellåten Folk I Gata. Et hav av trommer smeller rundt omkring, før en halvfunky basslinje dukker opp og presenterer ett av låtas melodiske hovedtemaer. Resten av instrumentene kommer gradvis inn, og kaoset formes til en utrolig bra låt om urban misnøye og paranoia (evt. kritikk av den jevne nordmann, men hvem vet?), med et hardtslående refreng der all perkusjonen går totalt bananas. De Gale er en av de mest fantastiske låtene fra hele det norske 80-tallet; en melankolsk, men leken synthintro leder over i et intensiverende arrangement, og den gradvise oppbyggingen mot refrenget er fantastisk melodisk og mørk. Refrenget, med Yens paranoide ønske om å holde tankene sine for seg selv, innrammes i synth og edderkoppgitar, men er likevel til de grader fengende. Legg til et flott soloparti og litt god produksjon, og du har en klassiker uten like. B-siden er en dubversjon av Folk I Gata, remikset av Helge Gaarder (visstnok fordi innspillingen ble så dyr at de like så godt gav ut plata på 12", og dermed trengte fyll). Hvor bra denne er skal ikke jeg bedømme, men det er et interessant og tidlig eksperiment med remiksing, som gradvis har utbredt seg til å bli en av de dominerende trendene i moderne musikk.

Johnny Yen Bang! - Folk I Gata

01: Folk I Gata
02: De Gale
03: Folk I Gata (Dub)

**Trykk her for å lytte!**

De Sjenerte - Si Ja Til De Sjenerte (1981)

ZADO SPESIAL NO. 3!

OBS: DENNE PLATA ER NÅ TILGJENGELIG DIGITALT!

Såvidt jeg har forstått det var ZADO et halvanarkistisk kollektiv med personligheter, som på sett og vis ble en motvekt, om enn marginal, til AKP-ml og den overpolitiserte pønken til band som Oslo Børs. Ikke minst gjelder dette for bandet som sørget for ZADOs tredje utgivelse, nemlig De Sjenerte.

De Sjenerte hadde sitt utspring i Kløfta og Gjerdrum, to små hull i utkanten av Oslo. Bandet ble startet i 1979 av Bjørn-Asle Nordli, Tor Østensen, Robert Horvath og Jo Vinkenes. De tok inspirasjon fra klassisk gladpønk, og låter for mine ører som et enda slappere Misfits, men uten den fantastiske vokalen. Bandet debuterte på halvlegendarisk vis i november 79, da de spilte kun én låt. Etter dette fikk sanger Vinkenes sparken, og en viss Morten Tandberg tok over, men han forsvant igjen høsten 1980, og Kåre Sponberg tok over mikrofonen; dette ble besetningen som spilte inn Si Ja Til De Sjenerte. Kort tid etter utgivelsen splittet imidlertid bandet, og det var stille på den fronten fram til 2011, da de ble gjenforent for å varme opp for Holy Toy i anledning lanseringen av Trygve Mathiesens postpønk-bok. Undertegnede var til stede, og kan understreke at bandet ikke har blitt flinkere etter 30 år uten øving.

Musikalsk låter det, som påpekt, som Misfits, men i en noe slappere utgave. Bandet kan knapt spille, og Sponberg kan definitivt ikke synge, men en viss grad av kreativitet, og ikke minst stor spilleglede gjør at det låter bra. Åpningslåta Atomkrig introduseres med kaotiske trommer og halvseig riffing, før noen roper takten og låta setter i gang for fullt. Til tross for et spennende arrangement er dette kanskje den svakeste låta på plata, da den mangler en skikkelig melodi og et refreng. Bedre går det på neste låt, allsangklassikeren Vi Vil Ha Øl. Akkordrekken er av den klassiske sorten, og versene eksisterer kun som en unnskyldning for å lede over i et uforglemmelig refreng. Det er rølpete og slapt, men samtidig oppsummerer låta hele pønken, slik De Sjenerte (kanskje) sto for den: fest, moro, musikk og liksomanarkisme. Hva Skal Vi Si? er en merkelig låt: den starter med postpønkete grumlebass og gjentagende gitar, før bandet hopper over i rett-fram-pønk, med unntak av bassisten, som spiller sin egen melodi i refrengene. Teksten fungerer som et spark mot de overpolitiske pønkerne, og en hyllest til å gjøre hva man vil. Folk Er Rare har et passe teit refreng, men låta i seg selv er fengende, og strukturen er et spennende variasjon på standardpønken. Plata er ikke fantastisk, men den vinner på sjarm og spilleglede, i tillegg til et knippe veldig gode refrenger.

De Sjenerte - Si Ja Til De Sjenerte

01: Atomkrig
02: Vi Vil Ha Øl
03: Hva Skal Vi Si?
04: Folk Er Rare

**Trykk her for å lytte!**

Babij Jar - Ice Age (1980)

ZADO SPESIAL NO. 2!

OBS: DENNE PLATA FINNES NÅ DIGITALT!

I forrige innlegg startet jeg opp min ZADO SPESIAL-serie uten å gi nevneverdig info om plateselskapet ZADO, og jeg innser at dette kanskje var en feil, men sannheten er at jeg ikke vet alt for mye om selskapet: Helge Gaarder var en av de sentrale personene, og ideen var å gi ut ny og spennende musikk fra den norske undergrunnen. Spør du meg klarte de dette utmerket, og deres andre utgivelse, Babij Jars debutplate Ice Age, er et prakteksempel på dette, i tillegg til at det er en fantastisk varsel om hva som ville komme.

Historien om Babij Jar har jeg kort oppsummert tidligere, og det er i grunn ikke så mye mer jeg kan legge til. Da Ice Age ble gitt ut som bandets første utgivelse (etter deltagelse på Sjokk Rock-plata) besto bandet av Paul Værlien på vokal, Carl Ivar Delingsrud på gitar, Ole Einar Olsen på bass og Rolf Bakken på trommer. I denne episoden av NRKs Zikk Zakk kan man se intervjuer med blant andre Værlien og ZADO-sjefene, noe som gir et fint innblikk i perioden som sådan. Hvordan i all verden det kunne gå fem år mellom Ice Age og debut-LPen The Night Before (slapp av, den kommer snart) er vanskelig å forstå, men i ettertid har dette lite å si, og vi får heller konsentrere oss om musikken.

Singelen åpner med låta Babij Jar, og vi ledes straks inn i en merksnodig blanding av streite akkordprogresjoner og massive trommer, halvsur gitar og Værliens fortelling om hvordan han var en stjerne i Babij Jar, der han skjøt ned tusenvis av jøder. Her kan det passe seg å påpeke at bandet ikke under noen omstendigheter hadde nazisympatier; Værlien var (og er) lidenskapelig interessert i krigshistorie, og låta er en ironisk refleksjon over krigens brutalitet, og hvordan man 30 år etterpå tjener store penger på å gjenfortelle historiene. I et mellomparti utsettes lytteren for maskingeværlyder og dødsskrik, og kontrasten til de muntre akkordene skaper et merkelig ubehag. Låta glir raskt over i From Here To Eternity: tempoet er raskere, og låta har et fengende refreng, der Delingsrud legger stigende, melodiøse gitarlinjer bak Værliens halvstønnende mmming. Halvveis ut i låta kuttes den gode stemningen, og Værlien messer stadig mer aggressivt om sine drømmer, mens gitaren glir mer og mer ut av kontroll. Tittellåta er en tilnærmet perfekt poplåt: gitarene er sure, bandet er slapt, og refrenget er fantastisk fengende. Ice Age er en melodisk perle, og det hele toppes av med en utrolig bra gitarsolo; enkelt og greit en helt fantastisk bra låt.

Babij Jar - Ice Age

01: Babij Jar
02: From Here To Eternity
03: Ice Age

**Trykk her for å lytte!**

Norske Gutter - The Most Beautiful (1980)

ZADO SPESIAL NO. 1!

I dag starter jeg på et prosjekt jeg lenge har hatt lyst til å gjennomføre, men som pga. mangel på relevante plater ikke har vært mulig å gjøre før nå. Dagens innlegg blir nemlig ZADO SPESIAL NO. 1! Etter litt strev og slit har jeg nemlig klart å skaffe alle de fem utgivelsene på det legendariske plateselskapet Zado Records (om enn i noe varierende lydkvalitet), og dette må selvsagt legges ut. Vi begynner selvsagt på starten, med Norske Gutters debutsingle, The Most Beautiful.

Norske Gutter var et løst bandprosjekt drevet av en viss Stein Fosslie, pluss en varierende rekke kjente og ukjente musikere. Fosslie hadde bakgrunn som skribent i Gateavisa, og hadde startet opp det seksualpolitiske tidsskriftet Supergutt. I 1980 startet han opp Norske Gutter, såvidt jeg kan forstå som et humoristisk innslag i seksualdebatten i perioden. Tekstene tar et sarkastisk oppgjør med datidens seksualmoral og holdninger rundt homofili, men uten at Fosslies humor forsvinner og det går over i ren preken. Etter The Most Beautiful fulgte et par singler til, der sparkene fløy i alle retninger og staten Norge ikke unnlot å la seg fornærme. Hva Fosslie gjør i dag vet jeg ikke, men den lille katalogen Norske Gutter la fra seg er en skatt for de interesserte, om ikke annet pga. alle de forskjellige musikerne som var innom.

På The Most Beautiful består bandet, foruten Fosslie på vokal, av Johnny Yen og Ståle Ramfjord fra Johnny Yen Bang!, Kjøtt-trommis Michael Krohn og Babij Jar-bassist Ole Einar Olsen. Låtene er skrevet av Fosslie og Yen, og lydbildet kan til tider minne om JYBs eget, med dominerende keyboards og et lekent lydbilde. A-siden, Hvem Faan Tror Du Du Er?, starter med et riff som er stjålet rett fra Velvet Undergrounds Sweet Jane, men bandet legger til et hoppende, lystig glampiano og solskinnsgitarriff, og legger grunnlag for en gladlåt. Dette balanseres imidlertid av Fosslies tekst om diskriminering og trakassering av homofile, og hvordan de store personene i samfunnet ikke kan akseptere denslags, da deres egen stilling tross alt settes på spill. B-siden, Mamma, Mannen Gav Meg Gonorré, drar også tankene mot Velvets, og låtformelen gjentas, med et fengende, teit refreng og en jevnt over festlig tekst. Midt i låta får vi servert en flott synthsolo, før historien avsluttes og Fosslies halvt gledelige rop om mottatt gonoré kuttes abrupt etter en falsk slutt. Singelen er preget av lekenhet og humor, noe som, sammen med det faktum at begge låtene er fengende og relativt spennende, gjør det til en glede å lytte. Til sist må også coveret nevnes, da dets fusjon av nasjonalromantikk og homoerotikk er en fryd for øyet.

Norske Gutter - The Most Beautiful

01: Hvem Faan Tror Du Du Er?
02: Mamma, Mannen Gav Meg Gonorré

**Trykk her for å lytte!**