V/A - Zink Zamler (1982)

Minnesmarkeringen av Jesu død og oppstandelse nærmer seg med stormskritt. Der den jevne nordmann feirer begivenhetene med ski, svette og Jo Nesbø, foretrekker enkelte utskudd å heller minnes vår frelser ved å lytte til obskur norsk kassett-musikk, og i så måte gjør jeg kun min plikt når jeg tilgjengeliggjør en av de mest legendariske kassettene i norsk musikkhistorie, nemlig den myteomspunnede Zink Zamler.

Kassettbevegelsen vokste fram på starten av 80-tallet i Norge, i hovedsak, kan man tro, fordi kassetter var billige å produsere og lette å distribuere, noe som åpnet for en større grad av egenstyring og som satte DIY-ånden i gang for fullt. Zink Zamler sto som en av de viktigste kassettene i denne bevegelsen, ikke minst fordi den var tidlig ute, i tillegg til det store antallet artister, der mange er kjente navn for lesere av bloggen. Samleren ble utgitt som et samarbeid mellom fanzinen Zink og Likvidér Plater; om jeg ikke tar feil er fellesnevneren for begge partene Trygve Mathiesen, kjent fra LiK og Ym:Stammen. Zink var en av de mer betydelige fanzinene i Norge på tidspunktet, og hadde jevnt over høyere kvalitet enn gjennomsnittet. Kassetten fulgte i så måte opp kvaliteten, med god lyd, et mangfold av spennende norske band, og enkelte småstore navn fra utlandet.

Da det er en lang kassett, er det utrolig mye å ta av, og også mye å skrive om. Vi åpner med Utitlet av "B", bedre kjent som Bjørn Pettersen, bassist i Garden of Delight og Kraftensemblet. Låta er en lang, Bauhaus-aktig dub-groove, drevet av en gjentagende basslinje og kaotiske lydeffekter. Dynamo Forte er en forløper til White Lord Jesus, og spiller langsom, dramatisk goth; sanger Arvid Skancke-Knutsen briljerer som pervers vampyr. Personlig favoritt Babij Jar serverer sin definitivt særeste låt: Anvil of Victory bygger på en casio(?)-rytme og dronende, halvsure synther, syntetiske eksplosjoner og en repeterende basslinje, over hvilket gitaren spinner eksotiske, begravde melodier, alt mens Paul Værlien melankolsk synger noe som er umulig å høre. Å plassere låta mellom Ice Age og The Night Before gir ikke helt mening, men låta er sannsynligvis en demo, og gir innblikk i bandets spennvidde. Montasje viser seg med lydcollagen From Quasimodo to the Grünewald and Back Again, der Helge Gaarder og Erik Aasheim leker seg med klanger, stillhet og de dype pianotangentene. Thanasis Zlatanos dukker opp under Nekropolis-navnet, og Dialogos låter i virkeligheten som brent mark, døene kyr og en sverm av fluer. Morten Munk's Glade Dager, alias Lister, stiller opp med en gjenkjennelig listersk teksturlek. Brød & Sirkus serverer herlig postpønk med slapbass, og minner smått om Josef K. When Love Just Walks Away av sørlandsbandet Headcleaners er en fantastisk poplåt, drevet av rytmebokser og dramatiske synther. Voldsom Kjærlighet gir en diktopplesning, det samme gjør SM, der pønkpoet Gene Dalby gjør en opptreden. Trygve Mathiesen selv gjør en opptreden på Farger av "I Angst", et band som står som bindeleddet mellom LiK og Ym:Stammen. Det låter fragmentert, drevet av en insisterende rytme og gnukkelyder. Avslutningsvis finner vi Ulf Knudsen med Barndommens Høstland, som er like virkningsfull her som på kassetten Istanbul.

Takk til JR for anskaffelse av dette uvurderlige klenodiet.

Zink Zamler

01: "B" - Utitlet
02: Dynamo Forte - Der Vampir
03: Babij Jar - Anvil of Victory
04: Portion Control - Terror Leads to Better Dubs (Party Mix)
05: Montasje - From Quasimodo to the Grünewald and Back Again
06: Nekropolis - Dialogos
07: Morten Munk's Glade Dager - Pen Er Stygg - Dub
08: Children of Kunta Kinte - Misubajuloo
09: Brød & Sirkus - La Dolce Vita
10: Headcleaners - When Love Just Walks Away
11: Eyeless in Gaza - Veil
12: Voldsom Kjærlighet - Ned Blandt Heltene
13: Den Tredje Generasjon - 090863
14: Portion Control - The Pressure is High
15: Les Fauves - Hollowhead
16: SM - Yakiguni (Snølandet)
17: Pre - Waits For Jacuzzi
18: "I Angst" - Farger
19: Apati - Intensjoner
20: Ulf Knudsen - Barndommens Høstland

**Trykk her for å lytte!**

Johnny Hazard - Useless (1985)

For tiden har interessene mine i stadig større grad beveget seg mot diverse former for ambientmusikk, være det Brian Enos banebrytende eksperimenter fra 70-tallet, hukommelsesfragmentene The Caretaker maner fram, eller William Basinskis dokument over ødeleggelsen, The Disintegration Loops. Med dette i hug er det ekstra gøy å finne tidlige spor av norsk ambient i postpønk-bevegelsen på 80-tallet. Dagens utgivelse, kassetten Useless, lever i så måte i et mellomland, delvis postpønk, delvis collage, delvis ambient, og peker mot et uutnyttet potensiale hos popgutten Johnny Liadal.

Det har seg nemlig slik at Johnny Hazard i virkeligheten er Haugesunds-gutten Johnny Liadal. For de innvidde vil navnet ringe kjent: Liadal var sangeren i postpønk-bandet Im Nebel, som etter hvert transformertes til det norske pophåpet The Colors Turned Red. I 1985, da Useless ble gitt ut, var imidlertid Im Nebel midt i endringsprosessen: Singelen The Colours Turned Red, utgitt samme år, viser et sterkt og modig popband, fjernt fra hvordan bandet låt i starten. Useless fungerte, kan man tro, som et utløp for restene av postpønkete særhet i Liadal, før bandet skiftet navn og forsøkte å erobre Skandinavia (noe som gikk rimelig dårlig, til tross for enorme mengder hype). Et av Liadals få andre solo-bidrag finnes på kassetten Absolute Musiques Schizofrene Festsamler.

Kassetten ble, etter hva jeg kan samle inn, godt mottatt ved utgivelse, men står i ettertiden som en av uendelig mange kuriositeter i det musikalske landskapet. Lydbildet er flatt, tungt og trykkende, i mange tilfeller drevet framover av repeterende rytmemønstre, langsomt og rituelt, mens diverse effekter flyter over fundamentet og skaper spennende stemninger. Åpningslåta Religion's Coming er et prakteksempel: Over en tung, marsjerende rytme suser skjærende gitarer og klokkeslag, før det hele dropper ut for en rytmisk basslinje. Gitaren trenger gradvis gjennom med østliginspirerte melodilinjer, og strukturen repeteres med små variasjoner, men uten noen form for forløsning. Friendly Conversation låter som alt annet enn tittelen, og minner til dels om Listers lydunivers. Lamentation låter som et utdrag fra Tim Buckleys Starsailor-periode, bestående kun av forskjellige forvridde stemmer. De korteste stykkene på kassetten, Fleece, Mine Mind og Subdue, forsterker collage-følelsen, og binder de lengre sporene sammen. Hunger of Man er faktisk en gitarlåt, og Liadals velkjente stemme trenger her gjennom grumselyden for å skape en uhyggelig folk-låt. Delicious er kassettens andre gitarlåt, nesten litt bluesaktig, men fjern og kald, som om man hørte den gjennom en vegg. Tittellåten Useless avslutter kassetten med monotone basslag og fjerne lydeffekter, mens fjern munkesang høres gjennom tåkelandskapet. Kassetten fungerer overraskende godt som en slags ambient-lytteopplevelse, og belønner gjentatt lytting. For den tålmodige er det her mye spennende å finne.

Johnny Hazard - Useless

01: Religion's Coming
02: Fleece
03: Friendly Conversation
04: Lamentation
05: Mine Mind
06: Deeper Than Ever
07: Hunger of Man
08: Smack
09: Subdue
10: Wandering
11: Delicious
12: Useless

**Trykk her for å lytte!**

Fra Lippo Lippi - Say Something (1984)

I forsøket på å flytte tankene vekk fra en meget nærstående eksamen tar jeg meg fort i å forsøke å finne eksempler på musikk som passer til årstider, måneder, klima og stemning. For øyeblikket er Trondheim forblåst, frossent og ugjestmildt, men ikke uten et lite hint av den kommende våren. Den samme karakteristikken kan, noe urettferdig, tildeles singelen Say Something av Fra Lippo Lippi, som i det følgende skal omtales.

Vi har tidligere sett en omtale av Fra Lippo Lippis debut-EP Tap Dance For Scientists. På denne debuten presentertes bandet som en instrumental trio som lekte med lyd og stemning, både i form av korte, popaktige vignetter og lengre stemningsstykker. I 1984 hadde ting imidlertid endret seg: Bandet besto nå, i tillegg til originalmedlemmer Rune Kristoffersen og Morten Sjøberg, av sanger og frontfigur Per Øystein Sørensen, i tillegg til keyboardist Øyvind Kvalnes, som har sin debut på Say Something-singelen. I tillegg er Bjørn Sorknes, som opprinnelig sluttet i bandet rundt 1980, med på bass. Ved utgivelse hadde bandet allerede LPene In Silence (1981) og Small Mercies (1983) bak seg, og singelen fungerer som et bindeledd mellom den kjølige postpønk-sounden på de tidligere LPene og den mer popvennlige lyden på gjennombrudds-LPen Songs fra året etter. Etter denne ble bandet popstjerner, men begynte samtidig å splintre i sømmene. Duoen Kristoffersen/Sørensen fortsatte imidlertid til starten av 90-tallet, og var innen den tid blitt enorme på Filippinene, noe som vitner om en av de merkeligste suksesshistorier Norge har å by på.

Låta Say Something bygges på en hektisk synthbass-loop og insisterende rytmer, over hvilket vagt østlige gitarstemninger fyller ut sounden. Sørensen synger i et dypt register, noe som er karakteristisk for den tidlige perioden av hans tid i bandet. Det låter noe påtatt, og seinere plater viser at et lysere register åpnet for bedre låter som sådan. Etter et rimelig fengende refreng innledes et lengre instrumentalparti, der et vibrafonaktig keyboard dominerer lydbildet, noe som leder stemningen mot det eksotiske. Låta er ikke den mest spennende i bandets katalog, men jeg vil fremheve Sorknes' basspill som et høydepunkt, da det er fullt av små, interessante vendinger for den noe simple bassentusiast. Out to Sea låter som en outtake fra Small Mercies-plata: Et klart, enslig piano dominerer introduksjonen, fylt ut av stakkato basspulser. Tempoet økes og en drivende, sirkulær basslinje tar over dominansen, mens Sørensen på gotisk vis mumler ut tekstlinjene. Låta er overmåte mer melankolsk enn a-siden, og faller mer i smak for min del, ikke mist på grunn av et vakkert mellomspill der pianoet trenger gjennom tåken og spiller en enkel solo. Avslutningsvis inntrer en dobbel keyboardsolo av noe slag, men uten noen form for forløsning; stemningen er like tung som ved start. Singelen er sannsynligvis en av de mest obskure utgivelsene i Fra Lippo Lippis katalog, noe som i og for seg er forståelig, men den fungerer som et spennende vitnesbyrd om bandets utvikling fra gotiske postpønkere til kjølige poppere.

Fra Lippo Lippi - Say Something

01: Say Something
02: Out to Sea

**Trykk her for å lytte!**

Plann - Elektra Elektra (1982)

Hva er søsken til for hvis ikke å skape endeløs frustrasjon og tidvis den største lykke som kan oppleves? Den evinnelige blandingen av likheter og forskjeller, trekk fra det ene og det andre, særinteresser og -egenheter, men også en felles historie som knytter de separerte sammen har på sett og vis mange likheter med musikken som kunstform og populærkultur. I så måte fungerer bandet Plann godt som et eksempel, i form av dragningen mellom det kjente og det fremmede, og i blandingen av frustrasjon og eufori.

Plann fant sin begynnelse i Oslo en gang i 1981, og besto av Kikkan Fossum, tidligere kjent fra The Cut, Lillie-Ane Johansson (muligens Norges svar på Kate Bush) og Thore "Ato Strato" Engen. Sistnevnte var, forteller Rockipedia, en av mennene bak Chrissy, en artist jeg ikke har noen videre kjennskap til, men som later til å ha solgt plater i bøtter og spann. Engen tok kontakt med Fossum i den hensikt å skape et nytt prosjekt rundt Chrissy, men dette ble ikke noe av, noe som resulterte i at de oppdaget Lillie-Ane, som på dette tidspunktet gikk på videregående. LPen Elektra Elektra ble utgitt i 1982, og inneholdt bidrag fra både Andrej Nebb og The Cut-trommis Arne Lund. Musikken er en slags blanding av tidsriktig synthpop og mer abstrakte kreasjoner, fylt ut av Engens kreative gitarspill. Hvorvidt plata ble en suksess eller ikke kan jeg ikke si noe om, men bandet fortsatte, og gav ut Plannmetall i 1983. Her lener musikken mer mot rock og mindre mot synth, og blir dermed noe mindre interessant. Innimellom ett eller annet sted rakk Lillie-Ane å gi ut en soloplate (denne skulle jeg gjerne hørt), men i etterkant av Plann later det til å ha roet seg ned. Engen fungerte som bandmedlem i bandet Lucifer Was, der begge de resterende medlemmene var innom. Både Fossum og Johansson har siden gått bort, og Plann står igjen som en kuriositet fra perioden, om enn ufortjent.

Plata åpner med Cherokee, drevet av spretne maskinrytmer, synther og et hav av stemmer som mumler ut smått rasistiske oggabogga-fraser. Det hele er overmåte fengende, og refrengpartiet som går gjennom låta klistrer seg til hjernen etter få lyttinger. Lillie er en dvelende sak, sunget av Fossum og med Lillie på kor, der låta går fra stille angst til arabisk-inspirerte melodier fra Lillies side (noe som for øvrig er symptomatisk for hennes eksentriske sangstil). Er Virkelighet Drøm er en av de streitere nyveivlåtene her, uten at det er noe negativt: Gitaren er tynn og nydelig, bassen er elastisk og på kanten til parodisk, og Fossums sang er kvalt og herlig. Refrenget, der Lillies spøkelsesaktige stemme lokker Fossum til seg, er vakkert og på kanten til Banshees-aktig. Lek med rytmer og en herlig synthsolo e rmed på å styrke hva som muligens er min favorittlåt på plata. Cuda Barracuda fremviser Engens fantastiske gitarspill, samt Fossum og Lillies herlige samspill som sangere, og er nok en skjev popperle. Andrej Nebb stikker nebbet inn på Ato Signal (som for øvrig later til å slutte midtveis i sangen), og skaper interessant variasjon. Avsluttende Til Evig Tid drives av en karakteristisk dvelende, langstrukket melodi, og viser, som resten av plata, en sound som på en side er umiskjennelig 80-talls, men samtidig er særegent plannete. At ikke denne plata finnes i bedre kvalitet er synd, da det er en herlig popperle, med akkurat så mye rart på gang at den finner sin egen stemme. Litt på samme måte som søsken, altså.

Plann - Elektra Elektra

01: Cherokee
02: Lillie
03: Cabriolet
04: Er Virkelighet Drøm
05: Cûda Barracûda
06: Liv Liv
07: Sûg
08: Ato Signal
09: Hvit Løgn
10: Til Evig Tid

*Trykk her for å lytte!**

Ba-Iss - (The Book of) Theft (199?)

Siden død og fordervelse tydeligvis står på dagsordenen både i det virkelige liv, som en naturlig følge av dette, også her på Norges beste blogg, føles det som en logisk videreføring av dette å presentere musikk som, i mange tilfeller, fremvekker følelsen av nettopp død, fordervelse, sykdom, galskap m.m. Den oppmerksomme lytter serveres herved (The Book of) Theft, andre og siste vinylutgivelse av Ba-Iss.

Det lille jeg kjenner til av Ba-Iss' historie har jeg allerede skrevet ut i innlegget om deres første LP, Arbeid, fra 1989. Det er uklart hvilket år (The Book of) Theft ble utgitt (jeg mistenker 1991), og det er dessuten usikkerhet rundt hvem Ba-Iss' medlemmer var på dette tidspunktet. Jeg har hørt rykter om at Sæterbakken var ute av bildet, men jeg skal ikke forsøke å verifisere det. Plata er imidlertid en videreutvikling av uttrykket som ble presentert på Arbeid. Arrangementene er mer raffinerte, mørkere og mer drivende, med et noe tydeligere rytmisk fokus. Etter utgivelse var det, såvidt jeg vet, slutt på Ba-Iss, som for ettertiden står som et sort hull i norsk musikkliv.

A-siden åpner med (Forberedelser), en minuttlang collage av stemning, brutale elektroniske støylyder og midtøstlige stemmer og antydninger. Etter dette ledes vi over i Position: Approximate, som innledes av en stemme som proklamerer at menneskehetens største gave er en selv. En drivende, repeterende beat introduseres, over hvilket en rekke lydeffekter og samples strøs. Det hele er en interessant lytteopplevelse, men det blir virkelig spennende når beaten flere ganger rives bort til fordel for en mannlig korstemme, noe som bryter totalt med den oppbygde stemningen, men samtidig føles naturlig. Vellykket Inokulasjon bygger på manisk lokomotivrytme og et to-toners bassmønster. Undertegnede synes å høre Brt fra Famlende Forsøk inni miksen, blandet med vinkelslipere og baklengscymbaler. Ymse stemmer veiver inn og ut av tåken før Party Yoga avslutter siden med en monoton industriell beat og dronende halvakkorder. B-siden begynner, av alle ting, med låta Arbeid, der rytmen baseres på en grusomt irriterende gnikkelyd og et tåkehav av baklengseffekter, både stemmer, kirkeorgel og rytmiske elementer. Baklengskaoset eskalerer med jevne mellomrom, og låtas dynamikk erfares sterkere ved hver gjennomlytting. Mot slutten vokser en enorm, sireneaktig dronelyd fram, før låten imploderer i støy. Solve et Coagula bygger på en forvrengt vokalsample (det låter som "sorry", blant annet), samt noe som kan minne om klinkingen av tau mot flaggstang på en vindfull kveld. Effekten er muligens platas mest ubehagelige spor, revet mellom barnslighet og lynchianske mareritt. Avsluttende Nevrologisk Restaurering (for øvrig en fantastisk tittel) åpner med et utbrudd av sakrale korrøster, før en abstrakt drone fyller lydbildet. En "abstrakt bass-gitar solo" spilles av medlem Andrew Robin le-Normand, og en rytme flyter inn og ut av lydbildet. Det låter overraskende harmonisk, for ikke å snakke om tidløst, og er en merkelig oppløftende slutt på en umåtelig dyster plate.

Ba-Iss - (The Book of) Theft

01: (Forberedelser)
02: Position: Approximate
03: Vellykket Inokulasjon
04: Party Yoga
05: Arbeid
06: Solve et Coagula
07: Nevrologisk Restaurering

**Trykk her for å lytte!**

Lister - Aber Das! (1982)

Tiden innhenter oss alle; selv David Bowie, udødeligheten selv, har dødd, og i etterkant av dette er alt mulig. Nylig gikk også André Lister, en av de mest særegne, egenrådige og obskure brannfaklene i norsk postpønk, bort. Igjen står musikken (som i mange tilfeller kunne fortjent gjenutgivelse), og vi gjør her et forsøk på å disponere den musikken som er tilgjengelig så godt det lar seg gjøre. Dagens plate blir dermed en av de siste Lister-utgivelsene jeg er i besittelse av, nemlig solo-LP-debuten Aber Das!.

Gitt at Lister har dukket opp på mangfoldige innlegg tidligere (her, her, her og her) vil nok en oppstykket biografi bli overflødig. I stedet vil dagens innlegg bli noe kort, da jeg hopper rett til musikken.

For lytteren som er kjent med det Listerske univers vil ikke Aber Das! by på enorme overraskelser; for den nyankomne, derimot, vil lydbildet og det singulære uttrykket kanskje oppleves som impenetrabelt, men gjentatt lytting lønner seg. Her finnes kravlende, vislende rytmeboksrytmer, mengder av klang og dub-effekter, lyden av vann som behandles på forskjellig vis, og, selvsagt, Listers stemme, en slags snøvlende Colin Newman med paranoiaangrep og søvnproblemer. Rytmeboksen ligger gjerne som fundament sammen med en repeterende basslinje, over hvilket Durutti Column-aktige gitarer og alskens effekter maler ut lydlandskap i et område mellom postpønk og utstillingsmusikk. Til tider hører man snev av bluesstrukturer, andre ganger oppløses musikken i collager og navlebeskuende eksperimentasjon. Lipstick Moon står seg fram som et melankolsk høydepunkt, der fluesvermende rytmer og Durutti-gitarer skaper et repeterende mønster mens Lister mumlesynger ut en fortelling av noe slag. Jevnt over er det imidlertid noe vanskelig å separere enkeltlåtene, da uttrykket i stor grad er likt, med enkelte subtile variasjoner. Imidlertid syns jeg åpningstrioen fungerer godt, ikke minst Could I Have Your Autograph, som potensielt handler om en viss Adolf Hitlers autograf. Det som imidlertid slår meg mest med plata, er hvordan den åpner for en forståelse av hva som faktisk ble gitt ut i samtiden: dette er på ingen måte popmusikk, men i enkelte tilfeller kunne det nesten passert som nettopp det. Viljen til eksperimentering og lek med lyd, konturer og teksturer gjør Listers arbeider som sådan til en særlig interessant samling verker fra perioden, uten noen åpenbare sammenligningspunkter.

Salig være André Lister.

Lister - Aber Das!

01: The Bugaloo
02: Could I Have Your Autograph
03: The Brown Shoes Incident
04: Rapuntzel
05: From The Love Nest
06: Walk On Water
07: Lipstick Moon
08: Another Pedestrian
09: I Wonder (Dub)
10: The Crawling Contest
11: Stains
12: The Real Star of the Movie
13: I Wonder
14: The Third Person
15: Rapuntzel (Dub)
16: Maybe the Jokeman

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Party Terror Volume 1 (1987)

Enkelte ganger dras man mot mani i søken etter alle mulige smårester og rariteter som finnes av artister man får ferten av. At jeg i det hele tatt har denne platen i samlinga mi er tydelig bevis på dette: Den ble kjøpt utelukkende pga. Helter Skelter-låta som finnes her, og har av den grunn en viss verdi for undertegnede. Som seg hør og bør er det imidlertid med å ta med seg herfra.

Det er ikke all verdens informasjon å finne om Party Terror Vol. 1. Samleskiva stammer fra Trøndelag, og fungerer sånn sett som en showcase for hva Trondheim som musikkby hadde å vise fram rundt midten av 80-tallet. Størstedelen av plata består av bidrag fra relativt obskure band, men inniblant obskuritetene viser enkelte kjente navn seg: mest påfallende er Dum Dum Boys, hvis Kjartan Kristiansen står for produksjon av plata. Nevnte Helter Skelter, som på denne tiden hadde en stor og flott fremtid i sikte, finnes også her, samt hardcoresæringene Angor Wat og absurdisttøysekoppene i Det Glade Vanvidd. Ikke alt er like bra, men vi får nå se.

Betty Bohm Bang Band åpner festlighetene med en blåserfylt rockelåt som fungerer helt greit, uten at det er det helt store. Major Chord serverer en rask, merkelig låt med hvesende vokal og innslag av applaus. Dum Dum Boys skiller seg ut ved å være et av platas få bidrag på norsk, og er nok, til tross for at jeg ikke er spesielt begeistret for dem, platas beste innslag, i mye større grad profesjonelt og fengende enn det meste rundt. Spacecakes synger på feiende flott trønderdialekt, og låta Det Går Fremover er orgeldrevet amerikarock, helt okei og noe personlighetsløst. Helter Skelter, årsaken til at jeg kjøpte plata, server en 60-tallsrocker med fantastisk tamburinspill og, av en eller annen grunn, spanske tekstlinjer blanda inn. Gradvis vokser låta seg opp mot et manisk klimaks, der vokalen stadig blir mer desperat og tamburinen nesten begynner å brenne. Låta holder høy kvalitet, og har vokst på undertegnede over flere lytteperioder. Angor Wat bidrar med Amerika, som går via gitarplukk-idyll til hardcore-riffing og FUCK OFF-roping og deretter til midtempo spoken-word-segmenter: nok et høydepunkt. Jihaad spiller støyete garasjerock, Dead Swingers starter låta si med marsjstøvler og protestsang før det sklir over i pønkete riffing og et fengende refreng som sannsynligvis gjorde seg godt live. Det Glade Vanvidd serverer sin best produserte låt, Marx Brothers, som i stor grad er to minutter med kakling, orgelstøy og tidvis hardcoreriffing - nydelig, som alltid, og et garantert smil om undertegnedes munn. Hvorvidt Party Terror Vol. 1 er essensiell lytting eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men det er, om ikke annet, og som så mye annet, et interessant dokument om tilstandene i Norges såkalte rockehovedstad rundt tiden da den nye, norske rocken slo gjennom for fullt.

Party Terror Volume 1

01: Betty Bohm Bang Band - Ballad of Beauty
02: Major Chord - From City Walls
03: Dum Dum Boys - Hemmelig
04: Spacecakes - Det Går Fremover
05: Helter Skelter - Bye Bye
06: Patella Cux - Once More
07: Angor Wat - Amerika
08: Jihaad - Love Spot
09: Dead Swingers - We Don't Need
10: Transsiberian Hijackers - Mandy
11: Det Glade Vanvidd - Marx Brothers
12: Texas Ranglers - Last Ride

**Trykk her for å lytte!**