Ulf Knudsen - Istanbul (1984)

Det norske 80-tallet er, som alle andre musikkperioder, i ettertiden dominert av et knippe veldig synlige personligheter: Helge Gaarder er en av dem, Andrej Nebb er en annen, de allment godtatte "fire store" inneholder et knippe personer de aller fleste vet hvem er; passerer man forbi disse blir personene gradvis mer perifere (i hvert fall for min del), men det betyr ikke at de har vært mindre aktive eller produktive - mest sannsynlig betyr det bare at de var mindre storkjeftede. Dagens mann, Ulf Knudsen, later til å ha vært en av disse.

Vår mann Ulf er fra Hamar, og startet der et av Norges første pønkband, Kaare og Partiet, i 1979. Bandet ble oppløst året etter, men gav ut EPen Hakekors, i følge Rockipedia uten at noen likte den nevneverdig. Året etter startet han opp hardcorebandet Betong Hysteria, men sluttet etter utgivelsen av Spontan Abort. Deretter gikk veien til Siste Dagers Hellige med Hærverks Harald Fossberg. Dette bandet splittet imidlertid også ganske fort, og i 1984 gikk dermed Ulf solo med kassetten Istanbul, som visstnok ble en av storselgerne på Trygve Mathiesens Likvider-label. Etter dette ble han med på oppstarten av Spacelings med Fossberg, før han forsvant over i kultbandet Sister Rain. Hvor veien gikk etter dette vet jeg ikke, men det er uansett en høyst imponerende CV. I følge tidligere nevnte Rockipedia jobber Knudsen nå som teatertekniker, og mesteparten av musikken hans er relativt utilgjengelig (noe jeg skal gjøre mitt beste for å endre).

Musikken på kassetten er et rimelig stort steg vekk fra Knudsens tidligere prosjekter; pønkenergien og aggresjonen i de tre første bandene er for det meste byttet ut med dvelende, paranoide synthlandskaper og tunge, seige rytmer. Åpningslåta Tingene Slik De Er er et instrumentalt pianostykke der melodiene bygger seg rundt en enkelt akkord som gjentas igjen og igjen. Siste Kort er bygd på en treig trommemaskin og lag med synth, mens Knudsen sprer håpløshet via et overraskende fengende refreng. Svart Stil er raskere i tempo, men musikken er klaustrofobisk, drevet av metallisk gitar og Knudsens manisk hviskende stemme. Dommedagsstemningen er påfallende gjennom hele lytteopplevelsen: alt er kaldt og sterilt, og hovedpersonen låter fortapt i landskapene.
Med andre ord er dette essensiell lytting, og potensielt en glemt klassiker!

Ulf Knudsen - Istanbul

01: Tingene Slik De Er
02: Svart Stil
03: Siste Kort
04: Uten Tittel
05: Høstland
06: Kom Inn!
07: Flammen

**Trykk her for å lytte!**

The Aller Værste! - TAV! (1980)

Etter noen dager med synkende besøkstall tyr jeg til drastiske og populistiske midler for å prøve å rette opp i dette. Imidlertid gjøres dette ved å hedre et av de største navnene innen norsk musikk, da dagens innlegg var utgivelsen der The Aller Værste!s Lasse Myrvold dukket opp som låtskriver for første gang.

En kort historie om Lasse og hans kumpaner Chris Erichsen, Harald Øhrn, Ketil Kern og Sverre Knudsen har jeg allerede presentert tidligere, så jeg skal ikke gå i stor detalj. Det som kan sies, er at bandets forrige (og første) utgivelse, singelen Blålys, vakte en del oppsikt både i i inn- og utland (John Peel spilte den for engelskmennene, blant annet), og bandet bygde gradvis opp et ry som et av de mer interessante i landet, med smarte, treffende tekster og originale, fengende låter. Rundt et halvt år etter Blålys dukket EPen TAV! opp, og bandet sikret seg sin første virkelig klassiske utgivelse. Der den første singelen inneholdt én låt hver av Harald og Sverre, demonstrerte TAV! de to resterende låtskrivernes ferdigheter, i tillegg til en særegenhet som ville gjenta seg på videre utgivelser: av fire nye låter var én signert Chris, mens Lasse pøste på med tre. 

På TAV! er produksjonen hakket friskere og mer oppdatert enn den var på debutsingelen, noe som kun er en fordel for bandet. Plata åpner med Lasses Dans Til Musikken, og mannens talent er åpenbart ved første lytting: introduksjonsriffet bygger opp til en dansbar, bassdrevet rytme, før stemmene veksler mellom kommandoer, frihetsrop og en skjev, ordløs melodi. Etter en strukturrepetisjon med et noe paranoid vers bryter sangen sammen til den gjentakende bassdrevne rytmen, mens en gitar slipper løs en vegg av atonal støy og bandet roper dels hjernevasket og dels desperat i takt. Verset gjentas igjen, og deretter er TAV!s første soleklare klassiker over. Chris' Rene Hender er drevet av farfisaorgel og noen rimelig frekke gitarriff, i tillegg til en typisk manisk vokal som underbygger en tekst som muligens tar for seg paranoide forstyrrelser påført av forholdet mellom idealer og virkelighet i en overeksponert verden (dette fant jeg bare på nå). Søster, Søster drives av nok et skeivt riff, og tekstens paranoide trekantdrama legges over et arrangement der graden av spenning vokser mot en klimatisk gitarsolo. Ingen Vei Tilbake er den mest direkte låten på plata, med et pønkete tempo og fengende små melodier overalt. Sammen utgjør de fire låtene en perfekt helhet, drevet av bandets kollektive visjon og låtskrivernes forskjellige personligheter. Hva som fulgte vet jo de fleste (og det vil dukke opp her seinere), så for nå får dere nyte en av de tidlige klassikerne fra det norske musikklivets mest interessante periode.

Salig være Lasse Myrvold.

The Aller Værste! - TAV!

01: Dans Til Musikken
02: Rene Hender
03: Søster, Søster
04: Ingen Vei Tilbake

**Trykk her for å lytte!**

The Cut - Silent Movies (1982)

At vi lever i en tid der uante mengder av musikk er tilgjengelig kun via et par trykk på telefonen er i bunn og grunn imponerende å tenke på: nye artister og plater kommer til hele tiden, mens gamle ligger tilgjengelig for dem som er interessert. Problematisk blir det imidlertid når man kommer til det norske 80-tallet, da det er alt for mye som fortjener tilgjengeliggjøring, men ikke får det. Likevel finnes det band der det meste er tilgjengelig: The Cut er ett av disse, og så å si alle deres utgivelser er tilgjengelige digitalt, med unntak av dagens plate, andrealbumet Silent Movies.

The Cut, et av de "fire store" i norsk nyveiv, ble dannet i Oslo i 1980 av tyskeren Volker Zibell, som tidligere hadde vært med i Pull Out med en viss Andrej Nebb, i tillegg til Torgrim Eggen, Atle Gundersen og Don Buchanan: andre medlemmer fløy inn og ut av bandet jevnlig. The Cut debuterte på vinyl samme år med EPen Four Cuts - Fresh and Bleeding, og fulgte deretter opp med plata Shadow Talks i 1981, produsert av John Leckie (som også produserte De Press og Holy Toy). Plata ble tatt godt imot, og bandet spilte mye, opptrådte på tv og radio, og fikk en hit i Tyskland med Hildegard Knef-låta In Dieser Stadt. Silent Movies fulgte i 1982, men denne ble slaktet av kritikerne, og derfra gikk det nedover for bandet, som kun gav ut en singel i 1984 før det gikk i oppløsning. Torgrim Eggen gikk over til skriving, og er i dag en anerkjent forfatter, mens de andre medlemmene nok sysler med sitt, uten at jeg vet hva det skulle være.

Muskken på Silent Movies er av en mer internasjonal (og kanskje tidsriktig) karakter enn mye av det samtidige: trommene holder stort sett monotone rytmer, mens Eggens sirkulære bassganger gir låtene en grunnkarakter som resten av medlemmene bygger på. Åpningslåten Evening Sky er et godt eksempel: bassen og trommene skaper et dansbart rytmisk fundament, synthene og Zibells stemme fyller ut det melodiske, mens gitarene brukes for farge. Det kan minne om Japan, men uten deres til tider overdådige kunsttendenser. Oppskriften brukes igjen på ...And They Move, men her er tempoet høyere og gitarene mer frenetiske, noe som skaper et rastløst driv som intensiveres gjennom låta. Plata som helhet defineres av en distansert uro som gir musikken nerve: den eneste svisken er kanskje tittellåta, der refrenget er dyppet i korsangere som forskyver balansen. Til tross for dette er det en god plate, som låter overraskende bra i dag, 80-talls-produksjonen tatt i betraktning.

The Cut - Silent Movies

01: Evening Sky
02: Silent Movies
03: Now And Then
04: ...And They Move
05: Red Light
06: Dance on Glass
07: Working In A Fever
08: The Oildance
09: Invaded

**Trykk her for å lytte!**

Oslo Børs - Smukke Folks Børn (1979)

Som nevnt tidligere besto de tidligste norske pønkbandene i mange tilfeller av halvgamle raddiser som kastet seg på pønkens motbevegelsebølge som en forlengelse av deres tidligere AKP-medlemskap. Kjøtt besto av fire hippier med halvlangt hår (en av de hadde tilogmed skjegg!), men selv Gaarder & co var rene ungdommen i forhold til dagens band, hvis sanger debuterte på scenen i en alder av 30.

Oslo Børs ble startet opp i Oslo i 1978 av sanger, oldis og troende kommunist Knut Selsjord, Tormod Kjensjord, Ulla Cappellen og Bjørn Christensen. Etter hva jeg antar var en periode med øving, låtskriving og konserter vinyldebuterte bandet med dagens plate på høsten 1979, som et av de første i Norge. Etter dette ble Oslo Børs utsatt for en veldig norsk hendelse: ettersom de tross alt delte navn med en viss finansinstitusjon, ble bandet nødt til å forandre navnet sitt for videre utgivelser etter press fra overmakten. Slik ble Oslo Børs til Oslo Beurs, og under dette navnet gav de ut sin andre plate i 1980. Til tross for medlemmenes høye alder ble de godtatt i pønkmiljøet i Oslo, ikke minst fordi de var et bra band med gode låter og en aggressiv, radikal holdning. Likevel splittet bandet i 1981. Hva som skjedde etter den andre plata vet jeg ikke, men etter litt googling dukker Selsjord i dag opp som journalist i Dagens Næringsliv (en noe påfallende parallell til Hærverk-sangeren, syns nå jeg).

Musikken på plata er relativt streit pønk, produksjonen er grov, og bandet er ikke nødvendigvis veldig dyktige musikere: selvsagt låter det fantastisk! Selsjord har en spiss, frådende stemme, perfekt egnet for samfunnsrefsing, og låtene gir rom til tekstene, som plukker løs på det borgerlige samfunnet med sinne, humor og vidd. Låtene er kanskje primitive, men de er utrolig fengende, med gode melodier og små hint av oppfinnsomhet innenfor pønkrammen. Refrenget på Smukke Folks Børn er ren, allsangverdig pønk, og låta har et aggressivt driv, mye takket være en rimelig tykk basslyd. Tyngende Ansvar følger i samme politiske gate, men en forandring kommer i form av Råtne Guder, det kritikken går til de gamle dinosaurene i musikkbransjen. At Oslo Børs plukker på Bowie syns jeg ikke nødvendigvis noe om, men låta er utrolig bra, med platas beste refreng og sureste gitarer. De tre låtene varer i til sammen 5 minutter, men det er 5 minutter med norsk musikkhistorie, og bør høres av alle.

Oslo Børs - Smukke Folks Børn

01: Smukke Folks Børn
02: Tyngende Ansvar
03: Råtne Guder

**Trykk her for å lytte!**

Lister - Morten Munk's Glade Dager (1981)

I forrige innlegg påpekte jeg den absolutte selvsagtheten at ikke all musikk kan få all den oppmerksomhet den fortjener, og at mange plater som fortjener heder og ære forsvinner i mengden av utgitte plater. Mange av platene jeg legger ut her hører til i denne kategorien, men det er også rom for plater hvis begraving i tidens mylder lett kan forklares, til tross for at musikken både er interessant og givende. Dagens innlegg, og forsåvidt artist, er et prakteksempel på nettopp dette.

André Lister er fra Oslo, men hans karrière som pseudokjendis i Norges undergrunnsmiljøer startet i Trondheim by. Visstnok var han en av de unge mennene som startet opp Sjølmord, men han forlot bandet relativt fort, og var deretter innom Johnny Yen Bang!. Som musiker er han kanskje mest kjent fra Det Elektriske Kjøkken (som jeg har utrolig lyst til å høre), men parallelt med medlemskap her syslet vår mann også med soloprosjekter; Morten Munk's Glade Dager fra 1981 er såvidt jeg vet den første frukten av Listers virke som soloartist. Året etter fulgte LPen Aber Das!, deretter samarbeid med Johnny Yen og diverse produksjonsjobber (blant annet for Liliedugg), før en ny LP, Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me så dagens lys i 1987 (begge LPene vil dukke opp her seinere). I mellomtiden kom det dessuten et knippe kassetter, medlemskap i MessAge osv osv osv. Med andre ord var André Lister en meget produktiv kar i løpet av det glade 80-tall. Som et motstykke til dette skal det sies at jeg ikke aner hva han gjør nå, men jeg lurer på om han ikke bor i Tunisia. Det får uansett være hans sak.

Listers musikk er en underlig coctail av fragmentasjon, humor, absurdisme og kunstneriske ambisjoner. I hodet mitt står den noe teite benevnelsen "collage-rock", men det gir delvis mening, da musikken er en forvirrende, foranderlig masse som i første omgang ikke gir lytteren mye å holde seg fast i; Ta Et Vink bygger på et drivende gitar/basskomp, mens Lister uinteressert sier at du skal skyte en blink, ta et vink, drepe deg sjøl og lignende. Halvveis gjennom kollapser låta på seg selv, vi hører noen spille trommer, og deretter er det tilbake til start med den rastløse gitaren som drar deg videre med strømmen. B-siden består av fem låtfragmenter, der tre er variasjoner på et bass-og-rennende-vann-tema i forskjellige grader av oppløsning, mens de to andre gir hint av mer kjente rocketeksturer, ikke minst via munnspillet på Glade Dager. Hvor seriøst Lister vil at vi skal ta plata er ikke sikkert, da han virker som en som liker å peke nese, men musikken stikker seg ut som en helt egen verden i en tid der pønken fortsatt dominerte manges tankegang.

Lister - Morten Munk's Glade Dager

01: Ta Et Vink
02: Jetzt... Den Ganzen Tag 1
03: Good Luck
04: Jetzt... Den Ganzen Tag 2

05: Glade Dager
06: Jetzt... Den Ganzen Tag 3

**Trykk her for å lytte!**

Cirkus Modern - Cirkus Modern (1984)

Det er en selvfølge at ikke all musikk som gis ut kan få like mye oppmerksomhet, og at ikke alle gode albumer kan kanoniseres på samme måte som for eksempel Materialtretthet har blitt. Imidlertid finnes det eksempler der fantastiske plater har forsvunnet totalt under radaren, slik at de i dag står igjen som kuriositeter for den letende lytter. Prakteksemplet fra norsk 80-tall er uten tvil Cirkus Moderns første plate fra 1984, som her vil legges fram under affekt, da det er en av mine absolutte favorittplater.

Cirkus Modern ble dannet i 1982 av Helge Gaarder og Erik Aasheim fra Kjøtt/Montasje, i tillegg til Jørn Christensen og Ola Snortheim fra De Press. Aasheim forsvant fort, og ble erstattet av Mari Wendelbo på keyboards. Disse fire ble grunnbesetningen i bandet, mens bassister kom og gikk med jevne mellomrom. Debutplaten ble imidlertid spilt inn før bandet hadde en bassist, noe som resulterte i at bassen ble traktert av Gaarder og Christensen. Etter dette fulgte konserter rundt om i norden (blant annet Roskilde), singelen Karianne og albumene Trøst og Pans Pauker i henholdsvis 85 og 86. Etter sistnevnte splintret bandet, og medlemmene gikk stort sett til andre ting: Snortheim hadde allerede startet opp Langsomt Mot Nord, Christensen startet Mercury Motors, og Wendelbo slapp en underlig soloplate i 1991. 

På debutplaten er Cirkus Modern i en perfekt balanse mellom medlemmenes tidligere avantpønk-erfaringer og en latent pop-sensibilitet som ville komme tydeligere fram på Trøst året etter. Christensen og Snortheim er virkelig en av de store duoene fra perioden, og begge to har særegne uttrykk som bygger opp og styrker låtene. Imidlertid er det Gaarder som dominerer plata: stemmen og de paranoide, satiriske tekstene hans gir låtene en unik nerve og intensitet, og syngingen er blant hans beste. Likevel skinner bandet som en gruppe: Den Babelske Høysang bygges på en repeterende todelt struktur, der bandet kollektivt øker intensiteten mot små utblåsninger, uten at noen overkjører hverandre. Homage bygges opp mye på samme måte, med dvelende vers som gradvis vokser seg mer intense, før refrenget åpenbarer en ren popperle. Fin de Siècle øker intensiteten til maksimum, og plata avslutter med en total kollaps. Min favoritt er imidlertid Svik: Bandet spiller en neddempet groove, før Wendelbos keyboards bygger opp til et fantastisk refreng, der Gaarder og Wendelbo synger sammen i distansert affekt. Strukturene gjentas, og låta når et elegant klimaks uten at spenningen helt forløses. En fantastisk poplåt i og for seg, men kun en av mange på en plate som står helt på toppen av norsk (og internasjonal) postpønk, i alle fall for denne lytteren.

Cirkus Modern - Cirkus Modern

01: Den Babelske Høysang
02: Besettelse
03: S/M
04: Svik
05: Støt
06: Homage
07: Siste Døgn I Paradis
08: LL
09: Fin de Siècle

**Trykk her for å laste ned!**

Det Glade Vanvidd - Surfin Beirut (1988)

Ettersom minst 90 % av mine lesere er fra Norge, så vil det neppe skje at noen blir overrasket dersom jeg utbryter at vårt lille land virkelig er et lite land. Måten postpønkbandene smeltet sammen og dannet en incestuøs suppe i Oslo-området er ett eksempel, men det er også merkbart når man brått støter på personer man kun har lest om og hørt på i forkant: for min del skjedde dette i sammenheng med Trondheimsbandet Det Glade Vanvidd, som viste seg å ha inneholdt min nåværende foreleser i norsk middelalderhistorie.

Det Glade Vanvidd ble startet i 1984 av Roger Aasegg, Harald Erlandsen, Magne Njåstad (foreleseren) og en viss Harald A. Nissen. Etter en stund forlot Erlandsen trommesettet og ble erstattet av Viggo Mastad, som parallelt spilte i Angor Wat. Seinere byttet Mastad og gitarist Aasegg instrumenter, og det var med denne lineupen Surfin Beirut ble spilt inn. Før dette hadde bandet gitt ut et knippe kassetter (en av dem visstnok spilt inn i en tunnel, de andre på UFFA, der DGVs medlemmer var vesentlige aktører gjennom 80-tallet) og bygd opp et rykte som et uforutsigbart og anarkisk band. Salig Helge Gaarder sammenlignet bandet med The Residents, og mens sammenligningen er forståelig, så er DGVs musikk mye mer pønka, mindre låst i sine egne gåter og tankespill og mer hengitt til dadaistisk absurdisme og nesepeking. Mot slutten av 80-tallet skiftet bandet navn til Shakespeare In The Bush, og etter en singel under dette navnet (som vil dukke opp her) oppløstes bandet. Nissen gikk til politikk og kulturvern, Mastad til Israelvis, og Njåstad til middelalderens pestbefengte gleder.

Surfin Beirut inneholder et snev av politisk kommentar, med åpenbare referanser til den libanesiske borgerkrigen, samt kidnappingen av Terry Waite. Imidlertid blåser teksten all seriøsitet ut av vinduet, da den i stedet handler om en solipsistisk kar som nyter de vindstille surfeforholdene i Beirut og gjemmer Waite under surfebrettet (med dynamitt, selvsagt). Bandet spiller en tung, merkelig pønkmetallvariant, med et atonalt orgel som hele tiden holder låta fra å gli over i seriøsitet, mens sangeren hyler som en senpubertal smurf. Det er overraskende fengende, for å være ærlig. B-siden, Gjestene, er en treigere sak, teksten er nesten umulig å få med seg (Kasper, Jesper og Jonatan nevnes), og arrangementet er mer spennende og dynamisk enn a-siden, med tydeligere solopartier og et godt driv mot et noe forvirrende klimaks. Blandingen av atonalt orgel og et noenlunde seriøst pønkmetallband gjør plata spennende, og tross en noe enerverende vokal er det absolutt verdt å høre flere ganger!

Det Glade Vanvidd - Surfin Beirut

01: Surfin Beirut
02: Gjestene

**Trykk her for å laste ned!**