Im Nebel - The Colours Turned Red (1985)

Og nå til noe helt annet: bandet som på et tidspunkt på slutten av åttitallet ble hypet opp til å være norsk rocks redning, som "spiste A-ha til frokost", og som aldri helt klarte å levere godene som ble skrytt opp i fjesene deres: jeg gir dere vinyldebuten til Im Nebel, bandet som etter hvert ble til det nevnte overhypede The Colors Turned Red.

Im Nebel ble startet i første halvdel av åttitallet, og sto i denne første perioden klart fram som en del av den dystre postpønken som da dominerte musikklivet. Det jeg har hørt av materialet fra denne tiden (én låt på Maskindans-samleren) er monoton, repeterende dysterrock, med mystiske tekster på norsk og et overordnet fokus på stemning og fremtoning fremfor popmelodier. I denne første utgaven gav bandet ut to kassetter, der den første var en splitt med bandet Mausoleum, mens den andre kun besto av Im Nebel. På et tidspunkt må imidlertid noe ha skjedd, for da dagens plate ble gitt ut i 1985 hadde bandet skiftet ham. Tekstene var nå på engelsk, og musikken er mer festet i amerikansk poprock enn i britisk postpønk; sammenligning med det tidligere materialet viser til dels to vesensforskjellige band, der vokalist Johnny Hazard er eneste likhetstegn. Etter singelen skiftet Im Nebel like så godt navn til The Colors Turned Red, og i 1988 kom endelig debutplaten som skulle redde musikknorge. Kort tid etterpå var det imidlertid slutt, sannsynligvis fordi bandet ikke kunne leve opp til presset som hadde stablet seg opp, og deretter var det stille i mange år, før en ny plate dukket opp på midten av 2000-tallet.

A-siden på singelen er en glimrende åttitalls-popperle. Dersom man overlever en overmåte hermetisk trommelyd vil låta gi mye til lytteren: versene er herlig melodiske, drevet av raske trommer, halvjanglete plukkede gitarer og Johnny Hazards Bono-aktige vokal, energisk og en smule affektert. Teksten overrasker ved brått å hoppe fra melankoli til drap, og kontrasten til låtas durakkorder og muntre tempo drar tankene mot The Cure og andre store popband fra perioden. Låta er over før du merker det, og nettopp dette skaper ønsker om gjenlyttinger - dette er gull! B-siden, Just Like That, minner egentlig rimelig mye om Echo & the Bunnymen, med en drivende, repeterende basslinje, skrapende, rastløse gitarer og keyboards som fyller ut lyden. Også her er det en viss grad av livsbejaende glede, men låta er ikke av samme kaliber som a-siden (noe som egentlig ikke kan forventes). Alt i alt er det en knallplate som fanger et band i forandring; selv om postpønken så å si er visket ut av sounden, så er ikke veien mot popen helt klar, noe spesielt Just Like That viser med sine litt røffere kanter og smått aggressive stil.

Im Nebel - The Colours Turned Red

01: The Colours Turned Red
02: Just Like That

**Trykk her for å lytte!**

Cirkus Modern - Trøst (1985)

Omstendighetene har sett det til at min samling med obskur norsk 80-tallsmusikk har vokst, og selv om jeg ikke har planer om å røpe hva disse godbitene består av enda, så vil jeg mene å si at dagens plate på sett og vis er relevant. Om ikke annet er det en knallskive fra ett av de mer popvennlige bandene fra perioden, og på samme måte som førsteplata fortjener også denne å digitaliseres i god kvalitet.

Cirkus Modern var ett av de mange bandene i verden som ikke klarte å holde på bassistene sine. I første utgave hadde de ikke noen bassist i det hele tatt, og på Trøst stiller to stykker opp, nemlig Bjørn Pettersen og Ståle Hoff. Pettersen er sannsynligvis mest kjent fra gothbandet Garden of Delight, mens vi kjenner Hoff fra Siste Dagers Hellige. Trøst ble gitt ut i 1985, og viste Cirkus Modern i et stadig mer vennlig og poppete format; Helge Gaarder hadde gått fra avantpønker til avantpopper, og resultatene låter flott, med et band i toppform og en neve gode låter. Plata solgte rimelig greit, og bandet spilte et knippe større konserter, inkludert Roskilde, før de begynte produksjonen av Pans Pauker, som skulle bli deres siste. I tillegg var 1985 året for bistandskonsertene, da Sammen for livet og Rock on the Dock fant sted, mye pga. Gaarder og hans populistiske tendenser; dessuten slapp Snortheim og Christensen den første Langsomt Mot Nord-plata, som er en skjult klassiker.

Trøst viser et band i toppform; selv om jeg personlig foretrekker kulden og distansen på den første plata, så er det tydelig at bandet har funnet seg selv her. Låtene er mer organiske, Christensens gitarer bygger låtene ut på majestetisk vis, og Gaarder er i toppform både tekstlig og vokalt. Åpningslåta Hun har meg nå (jeg holder hodet varmt) bygger på en spretten popbeat og lykkelige keyboards, og er en solskinnsfylt popperle. Karianne, hvis tittelperson vi har møtt tidligere på Op. av Kjøtt, ble sluppet som singel i forkant av plata, og dette er forståelig, da låta er både massiv og fengende, supplert av et passe sært blåserarrangement. Skrifte-vise og Match (nå er det mitt liv/nå er det min tur) er mer rockete; førstnevnte grenser til nyveiv-pønk, mens Match nærmer seg stadionrock. Det kan låte litt hårete i starten, men refrengpartiene er noe av det beste bandet har å by på, der Gaarder hyler ut mens Christensens gitar sirkler rundt og maler svimlende melodiske glimt. Straffelekse/Ajela begynner som en spoken word-låt, men glir fort over i en mystisk halvinstrumental som eksploderer i et mektig klimaks. Bandet sparer imidlertid det beste til sist: etter Lysning og Akt, to flotte poplåter i sin egen rett, avsluttes plata med Store vind (jeg tror jeg ser syner), muligens den beste låta bandet lagde; fra en lavstemt, livstrøtt intro via majestetiske oppbygninger til to mektige klimaks, før låten fades ut på en spøkelsesaktig kvinnevokal. Låta er perfekt, og selv om ikke alt på plata holder like høy standard, så er den jevnt over knallbra, og trenger å lyttes til av flere!

Cirkus Modern - Trøst

01: Hun har meg nå (jeg holder hodet varmt)

02: Barn av vår tid har ingen hender

03: Karianne
04: Speil
05: Skrifte-vise
06: Straffelekse/Ajela
07: Match (nå er det mitt liv/nå er det min tur)
08: BM. Samliv (det er på tide å drikke seg full)
09: Krig
10: Lysning
11: Akt
12: Store vind (jeg tror jeg ser syner)

**Trykk her for å lytte!**

When - Drowning But Learning (1987)

Ettersom vi tydeligvis befinner oss på en Nebb-&-Co-snurr akkurat nå finner jeg det på sin plass å se hva som skjedde i den andre enden av Holy Toy mot slutten av 80-tallet. Der Snortheim og Christensen fra De Press pøste ut plater med Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord, var andre halvdel av Holy Toy, multimannen Lars Pedersen, opptatt med soloprosjektet When. Dette er ikke minst relevant i disse dager, da Whens legendariske plate Svartedauden nylig ble gjenutgitt.

Lars Pedersen er fra Bærum, og startet sitt virke som musikk i rimelig ung alder: faren var sanger, og startet gruppa Far + 4, der lille Lars spilte trommer og sang sammen med sine tre søsken. I noe eldre alder endte Pedersen opp som trommis i en tidlig utgave av Hærverk, men han sluttet før de rakk å gi ut noenting. Deretter var vår When (ha ha) med på å starte opp Holy Toy med Andrej Nebb og Bjørn Sorknes, og dette endte opp med å bli hans hovedvirke på 80-tallet, til tross for at han med jevne mellomrom for inn og ut av bandet. Kort tid etter oppstarten av nevnte gruppe begynte han imidlertid å leke med tapelooping, primitiv sampling og en frekk fascinasjon for død, fordervelse og mørke, fuktige sykehuskjellere, noe som resulterte i prosjektet Hospital Bimb. Etter et knippe år ble navnet til When, og debutplata Drowning But Learning så dagens lys i 1987. Etter dette har mannen pøst ut plater under When-navnet, der musikken rører ved alt under himmel og jord, fra solskinnspop til Svartedauden, som er et slags soundtrack for epidemien som drepte halve Norges befolkning. I tillegg spilte Pedersen i The Last James med blant andre Lars Lillo-Stenberg. Til tross for alt dette er Lars Pedersen et rimelig ukjent navn for alle andre enn de spesielt interesserte, men jeg kan ikke se for meg at mannen bekymrer seg, da han er en levende legende innen eksperimentell musikk, og står uten sidestykke i norsk musikkliv som en kreativ kraft av de sjeldne.

Debutplata låter som et mareritt. Pedersens fascinasjon for fordervelse og forråtnelse gjennomsyrer plata fra alle kanter, og skaper en jevnt over ubehagelig, til tider veldig krevende lytteopplevelse. Der Holy Toy-platene ofte balanseres av Nebbs popteft og et fokus på omverdenen og utagerende galskap, tipper Pedersens egne plater over kanten: popelementene på plata er så å si ikke-eksisterende, og galskapen er mer dvelende, rettet inn i et lukket, fuktig kjellerrom. Tidligere har jeg nevnt av Listers musikk kan kalles "collage-rock"; det passer bedre her, men "rock"-elementet er ofte fjernet fra musikken, til fordel for abstrakte lydcollager og framprovoseringer av lydlige mareritt. Krig og forråtnelse er temaer fra starten, med militære marsjtrommer, trampende støvler, eksplosive trommeutbrudd og hylende stemmer. Pedersen tolker også Thorbjørn Egners Karius og Baktus, med ødelagt barndom som resultat. Imidlertid er tolkningen på sin plass, for hva er vel de to tanndjevlene om ikke enda et tegn på forråtnelse og forvitring? Det er få pusterom på plata, og jevnt over er det den kvelende, klaustrofobiske dommedagsstemningen som dominerer; dette hindrer ikke plata i å være spennende og givende, med mange overraskende vakre øyeblikk og en tydelig indikator på hvem som muligens var hjernen bak mye av Holy Toys beste produksjon.

When - Drowning But Learning

01: Witchwood
02: Warfields
03: Those Grey Cats Invisible
04: Karius & Baktus
05: New Water
06: The Entrance
07: New World In Strike
08: Drowning But Learning
09: The Heat (Pt. 1)
10: Accident (Pt. 1)
11: The Heat (Pt. 2)
12: Accident (Pt. 2)
13: Veil and Mere
14: The Beginning

**Trykk her for å lytte!**

Langsomt Mot Nord - Langsomt Mot Nord (1985)

Etter gårsdagens Andrej Nebb-dominerte innlegg finner jeg det på sin plass å se hva hans tidligere kolleger fra De Press drev med på omtrent samme tidspunkt. Ola Snortheim og Jørn Christensen var på mange måter den ultimate kompis-musiker-duoen i norsk åttitall, og prosjektet Langsomt Mot Nord fungerer som deres "soloprosjekt", frigjort fra dominerende frontmenn som Nebb og Helge Gaarder.

Langsomt Mot Nord ble offisielt startet opp i 1985 av Snortheim og Christensen, men prosjektet kan sies å ha ligget latent fra mye lengre tilbake i tid: Ola Snortheim vokste opp på Harpefoss i Gudbrandsdalen, altså i et av de mest urnorske stedene i Norge, og selv om han som ung i stor grad ble trukket mot rock og rull, så kan han likevel ikke ha unngått å bli påvirket av faren Olav. Snortheim senior var nemlig i sin tid en av landets mest anerkjente folkemusikere; han spilte blant annet langeleik, bukkehorn og lur, opptrådte på NRK flere ganger, og var med på å fremme den gamle norske folkemusikkens status i landet. LMN, som oppsto mens både Snortheim jr. og Christensen spilte i Cirkus Modern, satte som mål å kombinere de melankolske folketonene fra Snortheims barndom med moderne elektronisk musikk, dominert av synther og trommemaskiner, noe de gjorde ved å blant annet bruke samples fra Snortheim seniors opptredener som basis for låtskrivinga. Etter debutplata startet Christensen opp Mercury Motors, og LMN, da bestående av Snortheim og Morgan Lindstrøm, gav ut plata Westrveg i 1988. Deretter var det igjen stille, før bandet igjen rørte på seg i 1991; da var Lindstrøm byttet ut med Espen Beranek Holm, og plata Hildring satte et melankolsk, men vakkert punktum for Langsomt Mot Nord.

Platas 15 låter fungerer som ypperlig stemningsmateriale, og varierer fra raske, nyveiv-aktige spor til orgelmeditasjoner og sørgesanger. Ikke alt fungerer like bra, men når det treffer (og det gjør det rimelig ofte), så kan musikken gi gåsehud og brusende nasjonalromantiske følelser: Demring åpner plata med dansende, melankolske synthmotiver, og bygger seg gradvis opp til et proto-Röyksopp-aktig stykke, majestetisk og nedstemt på en gang. Gjetarlåt frå Hallingdal bygger på en melodi spilt på bukkehorn, mens et kirkeorgel vokser fram og gir det hele en sakral overhaling. Juleskreia bygger seg opp på samme måte, fra små folkemelodier til et episk, bombastisk klimaks med pauker og evigvarende akkorder. På låtene LMN og Hymne har bandet med seg en viss Kjersti Bergesen (fra Tid for hjem, for de som lurte), som gir låtene et menneskelig ansikt. Førstnevnte gir assosiasjoner til Pink Floyd, der Bergesen synger ordløst og intenst over Christensens gitarmelodier. Hymne er et mesterverk i all sin enkelhet: låta veksler mellom versepartier dominert av kassegitarer og elastisk bass (spilt av Frank Hovland fra Program 81), før et kor av Bergesen-stemmer sprenger fram i et refreng hvis religiøse intensitet eskalerer med hennes ekstatiske ordløse utbrudd. De raskere låtene er hakket mindre interessante, men kun Nissedans er middelmådig; de resterende er ofte spennende, og særlig Ola drar til Myklagard fungerer bra, med et drivende trykk, energisk arrangement og dominerende Christensen-gitarer. Alt i alt er blandingen mellom syntetisk nyveiv og urgammel folkemusikk en suksess, og et unikt bidrag til det norske musikklandskapet: det er både lekent og vemodig, overraskende organisk og, om man er i riktig humør, til tider nesten rørende vakkert.

Langsomt Mot Nord - Langsomt Mot Nord

01: Demring
02: Nissedans
03: Gjetarlåt frå Hallingdal
04: Tusselåt
05: LMN
06: Rannveigs Voggevise
07: Juleskreia
08: Min Sol, Min Lyst, Min Glede
09: Hymne
10: Ola Drar til Myklagard
11: Frøyas Bryllup
12: Gollum
13: Sørgemarsj
14: Jeg Ser Deg Søte Lam
15: Hillajah

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Pakt of Fact (1987)

Etter to vel overståtte eksamener, etterfulgt av en festlig deprimerende Eurovision-kveld og en døsig søndagsmorgen, returnerer jeg til mitt store prosjekt i stor stil med min favorittplate av Holy Toy: Pakt of Fact.

Sist gang vi pratet om Holy Toy gjaldt det EPen Fjøse, også fra 1987, der Andrej Nebb og Lars Pedersen tok for seg den norske kulturarven, hadde den i blenderen med åttitallets maskinmusikk og hylende dyr av forskjellig sort, og på den måten produserte en av sine særeste plater noensinne. På Pakt og Fact dreide våre gode herrer nebbene mot kontinentet igjen, med en tydelig vending mot det paranoide, lunefulle klimaet som fantes i Europa i siste fase av den kalde krigen. Plata ble sannsynligvis ingen salgssuksess, og duoen ble snart utvidet til et fulltallig band igjen, med en påfølgende dreining mot nye musikalske marker, nemlig hiphop og rap. Pakt of Fact står som et veikryss mellom de mer avantgardiske retningene bandet kom fra og de mer rytmiske, popvennlige uttrykkene som dukket opp på Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purposes. Phone 47 2 20 64 89 fra 1989. Det har vært et slit å få tak i en virkelig god vinylrip av plata, men det gikk til slutt, og undertegnede er stolt over å kunne presentere plata i såpass god kvalitet, da den er den eneste som absolutt ikke finnes på CD eller digitalt.

Som påpekt fungerer plata som en slags overgang mellom de tunge avantgarde-eksperimentene og de mer popete sidene av bandet. Dette betyr dog ikke at det er snakk om radiovennlige greier, men at bandet er mer lekent og gir mer tempo og groove enn tidligere. Plata er gjennomsyret av en nydelig, hermetisk trommemaskin, i tillegg til Pedersens pipende orgel, som fungerer som en basis for eksperimentasjon og laglegging. Plan for the Land åpner med tunge, smellende trommer, før en spretten Nebb-bass og Pedersens aggressive orgel introduserer Nebbs proklamerende vokal; det hele låter som en motivasjonssamling et sted i Sovjet-blokken. Låtas intensitet vokser gradvis mot et skjærende klimaks, før det hele kutter abrupt av. Last Dinner, min personlige favoritt, er langsommere og mer dvelende, bygd på en minneverdig orgelmelodi og Nebbs kyniske vokal. Nok en gang bygges låten gradvis opp mot et klimaks, denne gangen både majestetisk og paranoid, med orgel og gitarer som sirkler rundt i ring, mens trommene sprenger fram i voldelige utbrudd, uten at vreden virkelig kommer til overflaten. Tresure er et collage-aktig sammensurium av balkandisco, totalitær ideologi og sure, gnukkende feler, mens Sariusz er en tonesetting av et dikt av den polske poeten Norwid. B-siden åpnes av tittelsporet, en frådende sak bygd på dobbelbasstrommer, skreket vokal og trombonelignende ulyder, som glir over i Behind the Carpet, der tempoet hopper fram og tilbake mellom trampende mammut og panisk geit, før Nebb avslutter låta med noen herlige brekningslyder. First Lecture kjenner vi (under litt annet navn) fra Fjøse, og låta er akkurat like bra som sist. Avslutningen, Invisible Embrace, er en treigtbevegende sak, rimelig lik den panserkledde tanksen som beskrives i teksten. Låta veksler mellom stillhet og skrik, før det hele oppløses i felegnukk, folkesang og sure radiobølger. Plata er et absolutt mesterverk, da den på genialt vis kombinerer de beste elementene ved Holy Toys musikk, og skaper en sound som er både tilgjengelig og utfordrende, noe kun debuten Warszawa klarte i lignende grad. Hør i vei!

Holy Toy - Pakt of Fact

01: Plan for the Land
02: Last Dinner
03: Tresure
04: Sariusz
05: Pakt of Fact
06: Behind the Carpet
07: First Lecture
08: Invisible Embrace

**Trykk her for å lytte!**

The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem (1981)

I mellomrommet mellom to eksamener skal jeg gjøre det lett (og muligens også litt fort) for meg selv, da min oppmerksomhet i større grad burde fokuseres på Europas økende dominans i verden fra senmiddelalderen og til imperialismen på 1800-tallet, og mindre på de små klyngene av norske grupper fra 1980-tallet (det er nemlig ikke på pensum, av en eller annen merkelig grunn). Derfor serveres The Aller Værste!s andre LP, Disniland i De Tusen Hjem, som etter hva jeg vet ikke er nevneverdig tilgjengelig i dag. 

Historien om TAV! har jeg presentert ved flere anledninger, så jeg skal ikke si så veldig mye. Det som kan sies er at bandet, etter en stadig opptur med singelen Blålys, EPen TAV! og den legendariske debutplata Materialtretthet hadde meislet ut sin plass i landskapet som et av Norges desidert beste band, med smarte tekster, fengende låter og et uformelt, kollektivistisk bandoppsett. Karrieretoppen kom da bandet fikk opprettet en egen sjanger for seg på Spellemannsutdelingen, "nyrock", slik at Materialtretthet kunne få prisen. Våren 81 kom Disniland i de tusen hjem, som ble lansert som en énsides LP; A-siden er dermed en helhet for seg, mens B-siden består av liveopptak og en remiks. Etter dette var veien dog kort mot oppløsning: den legendariske Polenturneen med Kjøtt og De Press sommeren 81 tæret sannsynligvis på bandet, og sammen med indre uro ledet det til trommis Ketil Kerns avskjed. Resten av bandet holdt sammen for singelen Hakk, før slutten var et faktum ca. 81/82. 

A-siden består av åtte låter, der hver låtskriver har skrevet to. Lasse Myrvold serverer tittelsporet, som, spør du meg, er en av de aller sterkeste låtene bandet gav ut: fra en uskyldig orgelintro til et aggressivt arrangement og en direkte, mer åpent politisk tekst enn tidligere til den avsluttende gitarsoloen er Disniland i de tusen hjem en utrolig bra låt, og en knallåpning på plata. Harald Øhrns Et par timer er mer tankefull enn tidligere, mer opptatt av stemning enn pop, men uten å ofre de gode melodiene og appellen. Chris Erichsens De Fornøyde er av mer paranoid sort, med ett snakket og ett sunget vokalspor, mens bandet kverner på et riff som låter som et dusin flakkende, nervøse øyne; A-side-avslutningen Slutt er en monoton, uhyggelig ende, preget av Erichsens truende vokal og robotgitarer. Sverre Knudsen serverer den korte poplåta Får det ikke til, i tillegg til Ideal, Ideal, platas mest eksperimentelle låt, båret av et brumlende bassriff og spastiske orgellyder. Sistnevnte finnes i remikset utgave på B-siden, der bandet leker seg med lydeffekter og mandolin, og slik viser et latent potensiale i musikken. Live-opptakene er utelukkende Myrvold-låter, med unntak av en Fleetwood Mac-cover, og viser hans fantastiske låtskriverevner: Spisse sko er et stykke klassisk, humoristisk TAV!, mens Ikke kom til meg låter som en uferdig klassiker. B-siden trekkes litt ned av et noe slapt band, men jevnt over syns jeg Disniland i de tusen hjem er en bedre plate enn Materialtretthet: tekstene er tøffere, låtene er litt grovere og ideene litt farligere, til tross for at helheten kanskje er svakere. Uansett hva er den en glemt klassiker, og den fortjener like mye oppmerksomhet som forgjengeren!

The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem

01: Disniland i de tusen hjem
02: Et par timer
03: De fornøyde
04: Får det ikke til
05: Store sterke damer
06: Sterk og stor
07: Ideal, ideal
08: Slutt
09: Ideal, ideal - Remiks
10: Albatross
11: Spisse sko
12: Hva skal du gjøre?
13: Øynene som ser meg
14: Ikke kom til meg

**Trykk her for å lytte!**

Babij Jar - The Night Before (1985)

Endelig er dagen her! Fra og med i dag finnes herved så å si hele katalogen til et av Norges mest legendariske, beste, og, ikke minst, mest oversette band på ett og samme sted! Takk meg den som vil, men når sant skal sies er jeg kun direkte ansvarlig for én av utgivelsene; resten handler om leting, oppsamling og publisering av funnet materiale - til gjengjeld er nettopp det hva jeg brenner for, og dermed slutter vi å bable, til fordel for siste kapittel i historien om Babij Jar.

Babij Jar, det hypnotiske, primalgroovende Oslobandet ledet av Paul Værlien og Carl Ivar Delingsrud, debuterte med singelen Ice Age i 1980, og avsluttet platekarrieren med mesterverket Stalingrad i 1986. Hva skjedde i mellomtiden, spør du?

Hvem vet?

Som jeg har påpekt før brukte bandet fem år på å følge opp en trespors single, og jeg har absolutt ingen informasjon om hva som skjedde i mellomtiden. Innercoveret på plata kan informere om at den er spilt inn fra februar 1983 til februar 1985, noe som forsåvidt er en rimelig lang periode for én plate i en periode da LPer gjerne kom på løpende bånd; i tillegg hadde det skjedd et par medlemsbytter, noe som kan indikere indre uro i leiren. Resten av tiden kan ha gått til hva som helst, men jeg skal ikke spekulere i dette. Plata ble ingen storselger, men for ettertiden står den som enda et mesterverk fra et band som nesten ingen har hørt om.

Plata består av hele fem låter (det skaper en katalog på til sammen 16 låter, såvidt jeg vet. Imponerende); A-siden åpner med How Does It Feel?, en nydelig, melodisk perle av en låt, men skinnende Velvets-gitarer og et fantastisk refreng som øker intensiteten fra spørrende nysgjerrighet til hylende dødsskrik i løpet av låtas seks repeterende minutter. Bodyguard of Lies er det mest popaktige her, ledet av en stødig rock-og-rull-beat, orgel og en lavstemt vokal. Seven Seven, spilt inn på bandets øvingslokale, bygger på et edderkoppaktig, klatrende riff, krasjende trommer og haugevis av gitarsoloer, i tillegg til nok et fantastisk refreng. Platas beste låt er imidlertid V-Point; et rolig arrangement, pianoakkorder og valsetempo avbrytes brutalt av en vegg av vrengt gitar og bass, kvernenede på den samme akkordrekka om igjen og om igjen, mens Værlien skaper et bilde av et liv ferdig levd via en livstrett vokal sendt gjennom en prosessor av noe slag. Låta bygger seg gradvis opp mot en fantastisk gitarsolo, der melodienes tempo gradvis øker til en ekstatisk gitarejakulasjon, før det hele kollapser til lyden av en stoppet puls. Odessa skal jeg ikke beskrive nevneverdig, da det er nærmest umulig, men jeg leste et sted en påstand om at man ikke har hørt norsk rock før man har hørt denne låta. Hvorvidt det stemmer skal jeg ikke si, men det er et monumentalt verk, bestående av én eneste akkord, tonnevis av dynamikk og følelse, ironi, referanser og hypnotiske segmenter. Sagt med større ord et dette norsk rocks liv og død, gjenfødelse og oppstigning, men slike subjektive vurderinger passer seg i utgangspunktet ikke, da mange Åge Aleksandersen-fans kan bli støtt.

Babij Jar - The Night Before

01: How Does It Feel?
02: Bodyguard of Lies
03: Seven Seven
04: V-Point
05: Odessa

**Trykk her for å lytte!**