Montasje - Presence! (1982)

Av og til er musikk den eneste virkelige grunnen til at vi eksisterer. Ikke nødvendigvis slik at dette stemmer, men i ny og ne gir musikk opplevelser som er milevis unna alt annet, og som fester seg i kroppen og i hodet; derfor gliser jeg fortsatt som en dust når jeg hører på pop-Cure, derfor får jeg fortsatt gåsehud av Sigur Rós, og derfor babler jeg nå i vei om det småobskure bandet Montasje.

Montasje var føniksen som reiste seg fra askene av det i 1981 oppløste bandet Kjøtt; Michael Krohn hadde dratt sin kos for å få utløp for sine musikalske ideer, noe som resulterte i at Helge Gaarder sto igjen som eneste låtskriver. Kjøtt ble til Montasje, fikk med seg dansken Michael Rasmussen på trommer, og gav ut den beste postpønk-plata i norsk musikkhistorie (i tillegg til én låt på kassetten Zink Zamler). Uten Krohn tok Gaarders mer eksperimentelle tilbøyeligheter over, noe som resulterte i at musikken ble mer og mer abstrakt, drevet av repeterende basslinjer og primitive trommer, farget av Erik Aasheim og Jøran Rudis gitarer og godt hjulpet av Viggo "Dobbel V" Vestel. I tillegg finner vi på plata bidrag fra trompetist Rolf Wallin og trommis Sven Kalmar, parallelt i Holy Toy og Nekropolis, i tillegg til en gjesteopptreden fra Krohn på låta Pest. Etter plateinnspillingen var Rasmussen ute av bildet, og Ola Snortheim, tidligere De Press-batterist, tok over for de kommende spillejobbene (blant annet på Zikk-Zakk, fra rundt 29:00). Imidlertid gikk det ikke lang tid før bandet ble oppløst; Gaarder og Aasheim startet opp Cirkus Modern, Rudi flyttet til USA og ble samtidskomponist, Per Tro fikk seg sannsynligvis et liv han også. 

Som de fleste lesere vet er jeg rimelig glad i Helge Gaarder og hans bedrifter. Imidlertid ville ikke denne plata vært hva den er uten hele bandet (logisk nok), samt en produksjon og lyd så perfekt for bandet at alt blir riktig. Nykter fader inn på baklengslyder og synth, før en bastant trommerytme og Tros sirkulære bassgang introduseres; deretter går det videre til et nedadgående, dramatisk parti, før Gaarder åpner munnen og sirkuset er i gang. Tekstene er pretensiøse som vanlig, ikke alltid like gode, men underholdende og fulle av bilder. Låta bygger opp til et enormt mellomspill der gitarene og synthene gradvis tårner seg opp til et mektig klimaks, før låten slår luften ut av seg selv og avslutter med forvirret engelsk babling. Reisning er en halvrask, skjev sak med spretne trommer og elastisk bass, i og for seg en poplåt i forkledning, før gitaristenes ejakulative dobbelsolo avslutter det hele i Bowieland. Sug er en personlig favoritt, drevet av Gaarders jodlende vokal, munnharpe og et immenst driv. Glass, som åpner b-siden, er et høydepunkt; en melankolsk øy på plata, holdt oppe av sirkulære begravelsestrommer og et overraskende følelsesladd refreng. Tundra, med Kalmar og Wallin, er platas mest lekne, full av latter, oralperkusjon og tåkelurtrompet. Europa avslutter det hele på massivt, dramatisk vis, før de siste rytmiske spasmene glir over i outroen ...Etter Regnet, som skaper en viss grad av urolig fred, og som avrunder et oversett mesterverk fra en oversett periode.

Ærlig og redelig stjålet fra Jøran Rudis Kjøtt-side.

Montasje - Presence!

01: Nykter
02: Reisning
03: Presence!

04: Sug
05: Glass
06: Tundra
07: Pest
08: Europa... Etter Regnet

**Trykk her for å lytte!**

Blaupunkt - Cupfinalen (1980)

Som nevnt tidligere er det relativt dårlig med damer i norsk postpønk. Til gjengjeld var de damene som kom seg opp og fram som regel mer minneverdige og interessante enn mange samtidige aktører. Tone Rønning og Blaupunkt er et slikt eksempel; ikke nødvendigvis verdens beste band, men veldig vanskelig å glemme, mye pga. Rønnings opptreden.

Blaupunkt startet under navnet Ski Patrol i 1979 av Rønning, Ola Snortheim, Bjørn Rølla, Harald Haakstad og Kaare Berntzen. Bandet hadde sin debut på smått legendariske Café Lysthuset, men holdt på å falle sammen allerede i 1980. De ble imidlertid kontaktet av plateselskapet Torpedo Plater, som ville gi ut en plate. Dette skapte ny ild, og bandet gav ut singelen Cupfinalen i 1980. Etter dette sluttet Snortheim i bandet, da han heller ville fokusere på De Press. Resten av bandet fortsatte videre, og gav ut en LP på Sonet i 1982. Etter dette var det dog slutt, og medlemmene forsvant hist og pist; den eneste jeg vet noe om er Bjørn Rølla, som på et tidspunkt ble med i Babij Jar. Snortheim fortsatte, som vi jo vet, i Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord, i tillegg til mindre prosjekter som Montasje og Spastisk Ekstase.

Blaupunkts debutplate er en rimelig frisk nyveivsak, tydelig preget av pønken, men også med åpenbare referanser til ska og mer popvennlige takter. Cupfinalen bygges på etterslagsgitar og en spretten Snortheim-beat, mens Rønning, etter hva jeg skjønner (det er ikke så lett å høre hva som sies) synger og skråler om cupfinalen i 1972, og om en eller annen som ble radikal. Låta er drivende, fengende og i og for seg spennende, vekslende mellom energisk driv og mer melankolske partier, i tillegg til et knippe gitarsoloer med hint av østen. Jostein og Elskerinna til Torstein er hardere og mer pønkete, en historie om en elskerinne så hard som brostein. Låta fenger ikke like godt for min del, men den fungerer bra, om enn svakere enn låtene som omringer den. Siste låt, La Meg Være Ung!, er en cover av en låt popularisert av Wenche Myhre; de fleste har nok hørt den før, da den er på Anarki og Kaos-plata og haugevis med norske pønksamlere. Låta er knallbra, lett og luftig, med Rønnings stolte påfuglvokal som drivkraft. Det er selvsagt umulig å ta det helt seriøst, men det er neppe meningen heller - låta funker bra, skaper god stemning, og er utrolig minneverdig.

Blaupunkt - Cupfinalen

01: Cupfinalen
02: Jostein og Elskerinna til Torstein
03: La Meg Være Ung!

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Fremtiden Er Nå! (1983)

En av tingene jeg syns er flottest med 80-tallet som musikkperiode er overfloden av samleplater og -kassetter; utgivelser, enten tematiske eller ikke, der man har samlet musikk fra her og der, store og små: en mulighet for å bli utgitt, en statement fra utgiver, en del av noe større, eller bare en plate. Dagens plate er en slik, og ettersom jeg ikke kan alt for mye om utgivelsen kan jeg heller gjengi litt av hva som står på omslaget.

"Verden ruster videre i et tempo som aldri før. Denne plata handler om angst og avmakt, men også om trass og tro, livsglede og livsvilje hos en menneskehet som trues av total utslettelse.

Under mottoet Fremtiden Er Nå lanseres denne plata samtidig med en litterær antologi, en konsert, utstillinger og andre tiltak. Initiativet til en bred mønstring er tatt av en gruppe enkeltpersoner som er knyttet til Nei Til Atomvåpen, men arbeider uavhengig av organisasjonen.

Både visesang og rockemusikk har lenge hatt et kritisk forhold til sin samtid og spørsmålet om våpenkappløpet, og vårt ansvar for kommende generasjoner har ofte blitt tatt opp. Men nå, for første gang, foreligger det en LP-plate med nyinnspillinger, der alt fra rå pønk til rot-ekte visesang er representert. Uttrykkene er svert forskjellige, såvel tekstmessig som musikalsk. Her er ironi og trosbekjennelse, humor og trassig alvor. Men likevel er det noe som går igjen: midt oppe i galskapen er vi fortsatt mennesker; ansikt til ansikt med utslettelsen har vi fortsatt livet i behold. MEN DET HASTER..."

Sjarmerende saker, med andre ord. Plata er delt opp i en vise-side og en rock-side, der sistnevnte er mest relevant for bloggen. Vise-siden spenner fra brusende og medrivende til helt forferdelig; Lars Klevstrands En 50-årings Røda Fane og Hjertet Slår av Rauset og Burgess er i og for seg rimelig gode låter, med et driv og en inderlighet som gir nerve og relevans. Naturmuseet av Tom Steinar Lund er helt forferdelig, absolutt noe av det verste jeg noensinne har hørt. Beklager så meget. Rock-siden åpner med La Europa Kjempe og Dø, fremført av poeten Arild Nyquist (jeg husker ham fra pensum på ungdomsskolen), der temaet er Europas posisjon mellom onklene Sam og Ivan. Det funker overraskende bra, Nyquist synger som en halvvåken, men sint alkoholiker, og det kunne passa i en Wam & Vennerød-film. The Cut bidrar med låta I Collect Hands, en typisk kjølig synthlåt med et overraskende mykt refreng, til tross for Zibells perverse tekst. Garden of Delights bidrag er etter hva jeg vet deres vinyldebut; låta Glory er en tidlig goth-perle med hekserop og Bauhaus-aktige rytmer, i tillegg til Mai-Britt Kristoffersens blodstenkte vokal. You Can't Fool Yourself av Fun Kit er en merkelig, halvBowiefunky sak, i og for seg fengende nok. Plata avslutter med Betong Hysteria (andre versjon) og låta Tredje Rike, dels skrevet av tidligere medlem Ulf Knudsen. Låta er knallbra, bygd på et riff likt Magazines Shot By Both Sides. Det ligger for ettertiden en mulig ironi i låta, men jeg skal ikke dvele på denslags.

Fremtiden Er Nå!

Vise-side:
01: Lars Klevstrand - En 50-årings Røda Fane
02: Rauset og Burgess - Hjertet Slår
03: Øyvind Sund - Himmelblomme
04: Tom Steinar Lund - Naturmuseet
05: Birgitte Grimstad - Til Ungdommen!

Rock-side:
06: Arild Nyquist - La Europa Kjempe og Dø
07: The Cut - I Collect Hands
08: Garden of Delight - Glory
09: Fun Kit - You Can't Fool Yourself
10: Betong Hysteria - Tredje Rike

**Trykk her for å lytte!**

Svart Klovn - Knust Knekt (1983)

Etter gårsdagens observasjon om 1982 som året da det skjedde i norsk musikkliv har jeg prøvd å finne utgivelser som kom året etter; det viser seg at de eksisterer, men at den samme floden av musikk ikke finnes i mitt bibliotek. Likevel klarte jeg å fiske fram denne lille saken; en iskald norsk klassiker av en single, signert Svart Klovn.

Svart Klovn var en viss Svenn Jakobsen, en smått eksentrisk osloborger med forkjærlighet for Bowie, syntherier og å være en dandy, utfordrende karakter. Han omtales som en av Norges få ekte "new romantics", men da jeg aldri har forstått meg helt på denne grenen av synthmusikken skal jeg ikke utdype om det. Svart Klovn gav ut én single (gjett hvilken) på det uavhengige plateselskapet Uniton (som hadde usedvanlig god smak, må sies) og figurerte en del i mediene, mye pga. annerledesheten i Jakobsens fremtoning. Rundt 1983 begynte Jakobsen også å spille inn en LP med et backingband, men denne så ikke lyset før i 86; da hadde Svart Klovn blitt Kid Death, og platen Satyricon ble gitt ut av Kid D. & the Nightshades. Etter denne ble det stille, og jeg vet ikke sikkert hva Jakobsen gjorde etterpå - muligens scenearbeid, men jeg er jaggu ikke sikker.

La det være sagt: denne singelen er helt fantastisk. På samme måte som Det Gylne Triangels Maskindans er dette en perfekt synthpopsingle, med tekstlig brodd, fengende melodier, spennende arrangementer og en udefinerbar, men helt egen stemning. Knust Knekt er den mer popvennlige av de to låtene, bygd på et nesten sirkulært bassmotiv og maskinelle klapp, halvsakrale synther og Jakobsens kjølige, distanserte stemme. Låta napper i menneskets såkalte feil og mangler, hykleri og moralsk korrupsjon, alt innpakket i et brilliant, lavmælt arrangement. Macho Manifest er raskere, drevet av en oppadgående, manisk basslinje og et rytmespor på speed; sammen med vokalprestasjonen gir det, absurd nok, assosiasjoner til Raga Rockers. Teksten tar for seg mannsrollen i lys av mannshater-feminisme og omfavnelse av eget kjønnsorgan (eller noe sånt noe), men for min del er det stemninga på plata som vinner oppmerksomheten.

Kidnappet fra Systems of Romance.

Svart Klovn - Knust Knekt

01: Knust Knekt
02: Macho Manifest

**Trykk her for å lytte!**

Alle Tiders Duster - Lillegutt (1982)

Jeg begynner å merke at 1982 var året da undergrunnen i Norge virkelig ristet fra seg og et vell av plater begynte å velte fram for fullt. I dag skal jeg ikke gjøre noe for å forandre dette inntrykket, men heller supplere med den kanskje definitive utgivelsen til Bergens halvstore sønner og døtre, nemlig Alle Tiders Duster.

Alle Tiders Duster var, i mye større grad enn det såkalte bergensbandet The Aller Værste!, et faktisk bergensband: medlemmene var fra Bergen, de sang på kav bergensdialekt, og de nådde egentlig aldri utenfor Hordaland. Hvorvidt det var pga. deres utpregede bergenskhet, eller om det også kan ha noe å gjøre med musikkens konfronterende, teatralske og halvmonotone suppe av stemmer, piggtrådgitar og primitive trommer skal jeg ikke uttale meg for sterkt om, men faktum er at de ikke ble et nytt TAV!. Det var dog sannsynligvis ikke intensjonen heller, da ATD var et teatralsk, performanceinspirert monster, der musikken fungerte som en del av en større helhet. Singelen Lillegutt ble gitt ut i 1982, muligens før debut-LPen Rødt Lys, og står for min del som bandets beste utgivelse, da den viser både det monotone og det mer popvennlige i bandets uttrykk.

Lillegutt starter opp med barnerop og skrål, før en skeiv kassegitar setter et middeltempo som låta følger gjennom sine seks tunge minutter. Refrenget "kan du ikke slå de, så gå med de" messes om igjen og om igjen, flere stemmer kommer til, Lillegutt får beskjed om å bli voksen, og konformitetspresset, samfunnsmaskineriet og familiens knusende bånd materialiseres i musikken mens Lillegutt trampes ned til en våt flekk i Bergens gater. Låta er monumental, full av piggtråder og hånende pekefingre, men samtidig mystisk fengende og et godt valg som singel. B-siden Bærtur er forskjellig på de fleste måter: låta er raskere, drevet av halvtullete vendinger og en munter basslinje, nyveivgitar og håndklapp. Låta er likevel preget av et melankolsk tilsnitt, og mangler de mer fengende elementene fra a-siden. Mot slutten kommer den iboende sykdommen til overflaten, da låta smelter sammen til en suppe av ulyd og manipulasjon. Hvorvidt det var ment symbolsk eller ikke er uvisst, men det fungerer godt som en forlengelse av bandets pseudosamfunnsrefsing.

Alle Tiders Duster - Lillegutt

01: Lillegutt
02: Bærtur

**Trykk her for å lytte!**

Bearburger - The Bearburger (1983)

I dag vender vi tilbake til start, ved å igjen sette søkelyset mot en av de mer interessante bakmennene i den norske postpønk-perioden, nemlig Bjørn Sorknes.

Bjørn Sorknes, visstnok født 1960, er en mann hvis fingre har vært med i et knippe forskjellige prosjekter, jevnt over av veldig høy kvalitet, som samlet sett utgjør et veldig spennende og noe uvanlig repertoar. Sorknes hadde sin start i progbandet Genetic Control, som en gang rundt 79-80 forvandlet seg til Fra Lippo Lippi. Sorknes var kun med for den første utgivelsen, der bandet vekslet mellom snodig elektronisk pop og dystre stemningsmalerier. Deretter startet han 3rd Man i samarbeid med FLL-trommis Morten Sjøberg, samtidig som han ble med i Mechanical Grave, som etter hvert ble til Holy Toy. 3rd Man gav ut én single og en låt på Kitsch-flexien, mens Holy Toy gav ut et knippe singler og to LPer før Sorknes gav seg. Hva han gjorde etterpå vet jeg ikke, men jeg vet at han i 1983 gav ut kassetten The Bearburger på plateselskapet Uniton. Kassetten er, etter hva jeg vet, spilt inn rimelig primitivt, med Sorknes som eneste musiker og komponist, og viser hans tendering mot eksperimentelle lydlandskap i full blomst. Resultatet er en veldig spennende kassett med noe i retning ambient, men med såpass mye struktur og til tider fengende melodier at det blir vanskelig å kategorisere.

Av en eller annen grunn er låttitlene neppe riktige. Åpningslåten, som her heter Looking For a Pedestrial Subway, heter både på Maskindans-samleren og på Burning the Midnight Sun-LPen With Two Mouths Biting. Uansett hva; låta er et åpenbart høydepunkt, drevet av dystre, orgelaktige synther og et mykt, men insisterende rytmespor, som kan minne om lyden av en finger som slår mot en mikrofon. Komposisjonen viser flere temaer som svaier fram og tilbake, før det slutter med et minneverdig nedadgående parti, som vi også møter på slutten av kassetten. Andre steder er låtene basert på langsomme rytmiske slag og glassaktige lyder, tåkete synthlandskap og en rimelig ubehagelig stemning, dels beslektet med 3rd Man-låta Blå Natt. Et annet høydepunkt er imidlertid Pincet Movements, en todelt låt der første del bringer tankene i retning The Shining og støvete fortider via en spøkelsesaktig stemmesample, mens den andre delen setter inn et aktivt rytmespor og noe som kan være gitarer og bass. Det er rimelig vanskelig å beskrive låtene, da de i stor grad er stemningsskapende og ikke anmassende, så det vil være en bedre idé å lytte selv; kassetten er enestående blant det jeg er i besittelse av, og fortjener lytting fra flere. Kanskje ikke hverdagskost, men definitivt nydelig på rett tidspunkt.

Bearburger - The Bearburger

01: Looking for a Pedestrial Subway
02: Lonesome Cowboys In Overcrowded Sunsets
03: Account Numbers
04: When The Apple Eats The Bed
05: ...One Aching Tail
06: With Two Mouths Biting
07: Trains, Not Amnesia
08: Pincet Movements
09: Empty Glasses Vs. The Death of Dino S.

**Trykk her for å lytte!**

Syk Kjærlighet - Identitet/Image, 2. Versjon (1985)

Som jeg ved flere anledninger har kunnet vise, så sitter jeg inne med en del kunnskap om de aller fleste artistene jeg har skrevet om, inkludert de mer marginale og glemte artistene. Av og til må jeg dog innrømme nederlaget; om bandet Syk Kjærlighet vet jeg så å si ingenting; imidlertid er det alltid flott å få hjelp fra andre, slik at horisonten utvides og livet blir bedre.

Syk Kjærlighet var et band med sitt utspring i ungdomshuset UFFA i Trondheim, der de vokste ut av restene av Kjærnefamilien. Primus motor var Guttorm Nordø, en rimelig hardcore aktivist/estetiker i byens anarkistmiljø. Bandet var beslektet med en del andre band fra perioden, blant annet Det Glade Vanvidd, Angor Wat og Israelvis. Koblingen mellom disse bandene er Viggo Mastad, som her fungerte som gitarist. Andre medlemmer var Anders Erga, Jens-Petter Wiig og Åge Utnes, i tillegg til "Trond", "Pernille" og "Hilde", som tydeligvis ikke hadde etternavn. Bandet gav ut to versjoner av kassetten Identitet/Image (dagens post omhandler nr. 2), i tillegg til en splitkassett med Det Glade Vanvidd. Nordø endte opp som anerkjent kunstner (visstnok Norges første gatekunstner), mens andre medlemmer var innom Angor Wat og MessAge. Annet enn dette vet jeg ikke, og jeg skal dermed ikke uttale meg mer om bandets historie.

Musikken er en interessant blanding av hardcoretendensene som stadig ble tydeligere i Trondheim via band som Angor Wat og en eksperimentell, halvindustriell lyd preget av sampling, rytmebokser og støy. Åpningslåten Propaganda er et godt eksempel, delt mellom støyende radiopartier og relativt hard gitarriffing. Jevnt over veksler det mellom støy, lek og pønk, godt eksemplifisert via de korte vignettene Camelia Assassin og Glade Dager, der et billig orgel spiller en sørgmodig sirkusmelodi og skaper en pause mellom de hardere slagene. Andre steder finnes opptak av tyske og franske stemmer, sannsynligvis venstrevridde greier som Baader-Meinhof og denslags, lagt over drivende musikk. Social Act er en rimelig fengende pønklåt med kvinnelig vokal, og et høydepunkt på kassetten. Mer enn noe annet er dette et spennende innblikk i musikklivet på UFFA og i Trondheims undergrunn - spørsmålet er nå hvordan første utgave av kassetten låter!

Syk Kjærlighet - Identitet/Image - 2. Versjon

01: Propaganda
02: C. Palach (Babypunk A Gogo)
03: Back In Action
04: First Act
05: Camelia Assassin
06: Glade Dager
07: Spass Guerilla
08: Social Act
09: Chere Caroline
10: Notca Ni Kcab

**Trykk her for å lytte!**