Helge Gaarder - Eine Keine Angst Musik (1984)

Så var vi endelig tørre.
Så er vi endelig klar.
Så skal vi slutte å åpne innlegg med sitater fra døde helter.

En av årsakene til at jeg startet bloggen, om enn rimelig underbevisst, var at jeg hadde et vagt håp om å få tak i denne platen. Da jeg først oppdaget Kjøtt i en alder av 13-14 år var det først og fremst den maniske sangeren som fanget min oppmerksomhet. Allerede da leste jeg om en soloplate, men jeg så aldri noe til den; Montasje og Cirkus Modern fikk jeg etter hvert tak i, og begge bandene er soleklare favoritter, men noen soloplate fikk jeg aldri hørt, da den tydeligvis var umulig å få tak i, glemt og begravd i tidens avfallshaug.

Frem til nå.

Helge Gaarder, bror til Jostein, ble født i 1953, og var dermed en rimelig gammel kar da pønken krøp inn i Norge i 1979. Likevel ble han en av de mest sentrale karakterene i norsk musikkliv i perioden 79-86, mye grunnet en veldig stor og snakksalig kjeft, men også pga. et noe pretensiøst fortellertalent og en spennende, selvmotsigende personlighet. Etter å ha frontet Kjøtt gikk han "solo" med prosjektet Dobbel V/Hiss, der musikken ble mer eksperimentell og vrang; samtidig ble Kjøtt til Montasje, der de eksperimentelle tendensene ble mer dominerende, med fokus på stemning og pseudoangst. I 1984 fulgte han opp med popbandet Cirkus Modern, men det er året før, 1983, som er av interesse; etter hva jeg vet oppførte Gaarder i 83 en performance ved navn Ich habe keine Angst. Hva denne gikk ut på aner jeg ikke, men jeg vet at deler av performancen dannet grunnlaget for platen Eine Keine Angst Musik, som ble gitt ut av Kitsch som deres andre og siste plateutgivelse.

Eine Keine Angst Musik er muligens det reneste uttrykket for Helge Gaarders visjon som musiker og kulturpersonlighet; pønken var aldri helt hans område, og det seinere poputtrykket var sannsynligvis også for smalt - det var i den pretensiøse kunstverdenen Gaarder følte seg hjemme, og musikken på plata gjenspeiler dette, ved at plata er et skjæringspunk mellom Montasje, Dobbel V/Hiss og Cirkus Modern, både i uttrykk og i tekst; en lett, men eksperimentell suppe av perkusjon og forvirret språklig distanse. Åpningslåta Obsession er en ren, gjentakende poplåt, drevet av Ola Snortheims trommer og Jørn Christensens store gitarer, i tillegg til Gaarder og Kristin Kopperuds flørtende, halverotiske vokal. Dance og Chant! er mer eksperimentelle affærer; den første en instrumental dominert av massive rytmer og Dobbel Vs piggtrådgitar, den andre en manisk hyllest til stemmen og den ekstatiske sangen (kanskje, hvem vet?), før det kollapser i trekkspill og baklengssang fra en viss Andrej Nebb. Tittellåta Keine Angst er en av platas flotteste, kun langsomme rytmiske støt og et mylder av stemmer som babler på tysk, før de unisont går inn i en melodi som seinere ble brukt av Cirkus Modern. Det er storslått og vakkert, og et absolutt høydepunkt. Depart er en fransk monolog, akkompagnert av et drivende tromme-og-piano-komp og hånlatter, Branca (som er skadet i rippeprosessen) er en drivende instrumental, med aggressive gitarer og ulmende uro. The Darkest Night er en perfekt blanding av pop og eksperimentasjon, bygd på halvseriøse linjer som gradvis bygger opp mot et klimaks, før låta tar en abrupt vending over i en prog-aktig orgelsolo. Alt i alt er plata et herlig, friskt uttrykk for en manns kunstneriske visjoner. Hvorvidt Helge Gaarder egentlig var en stor musiker kan selvsagt diskuteres, men spør du meg er dette helt fantastisk.

Tonnevis av takk til JR Bruun og Knut Tore Breivik for at jeg fikk muligheten til å høre denne plata.

Helge Gaarder - Eine Keine Angst Musik

01: Obsession
02: Dance
03: Chant! (My Timbre Is Versatile)
04: Keine Angst
05: Dissolve
06: Depart
07: Arbeid og Fritid
08: The Darkest Night
09: Branca
10: Location

BONUS

11: Uke 6/Arbeid og Fritid (Dette er et opptak fra NRK, der Gaarder rakker ned på alle og enhver)

**Trykk her for å lytte!**

PLX 15 - From Ritual to Romance (1986)

Selv om åttitallet som periode var preget av variasjon og musikalsk bredde, så er det mulig å si at det likevel fantes overordnede strømninger man kan bruke for å gruppere mange av artistene som drev på. Imidlertid finnes det noen band og artister som gravde seg ut et helt eget løp, en egen sound som ikke kan sammenlignes med noen andre. Selv har jeg ikke hørt noe som ligner på PLX 15, som står bak dagens post.

PLX 15 besto (og består) av bodøværingene Jon Hveding og Remi Langmo, i tillegg til en viss Lars Nicolaysen, som deltok med jevne mellomrom. Bandet hadde sitt opphav i synthduoen SRD, som etter et knippe navnebytter endte opp som PLX 15 i 1985. Musikken var i utgangspunktet synthbasert, bygd på billige casio-synther (en av synthene het Harald, visstnok) og spretne, raske maskinrytmer. Selv om bandet eksperimenterte med tyngre former for musikk var det de enkle melodiene og de lette rytmene som vant gjennom, noe som resulterte i en sound ikke ulik et nordnorsk Kraftwerk på speed. Etter deltagelse med enkeltlåter på diverse samleutgivelser fulgte From Ritual to Romance i 1986, passende nok på kassett. Året etter kom en lengre kassett, Kort Prosess, og etter dette ble bandet en mer sporadisk enhet. De har vært gjenforent et knippe ganger de siste 20 årene, og blir ansett som en slags forløper til 90-tallets techno og annen hjemmelaget elektronisk musikk, men er dessverre ikke et kjent navn i landet.

Kassetten From Ritual to Romance består av tre låter: Amen åpner det hele på glimrende vis, og introduserer PLX 15-sounden for lytteren: billige, superraske plastikktrommer, løpende synthpludring og en lavstemt, nesten utydelig vokal, pluss en skjærende synth som fyller de vokalløse partiene. Det låter både melankolsk og gledelig, og sender tankene i retning av alt fra nevnte Kraftwerk til Bowie, av alle ting. Much Too Soon When You're Tied Up tar enda et steg i retning pop, med nok en drivende rytme og en sjarmerende synthmelodi som driver låta. Gradvis legges det på flere harmoniserende melodier, og et refrengparti skaper variasjon og en viss grad av emosjon i det nokså sterile landskapet. Låta er et mesterverk i all sin enkelhet, bygd på de samspillende melodiene og harmoniene som åpenbares. Siste låt, De Sterke, er langsommere, og inneholder både bass og gitar; låta er mer konvensjonell, dystrere og i grenselandet mot postpønk. Alt i alt er kassetten en herlig liten sak, og personlig håper jeg på en tilgjengeliggjøring av resten av bandets materiale, da det er for bra til at man kan la det ligge i noens arkiv.

Kidnappet fra en av Tore Stemlands mange blogger. Takk så meget.

PLX 15 - From Ritual to Romance

01: Amen
02: Much Too Soon When You're Tied Up
03: De Sterke

**Trykk her for å lytte!**

Lily & the Gigolos - Listen to the Radio (1984)

Dersom man skulle finne på å gå gjennom alle innleggene på denne bloggen vil man oppdage at det er rimelig få kvinnelige bidrag enn så lenge; det eneste jeg kommer på for øyeblikket er en låt av Blaupunkt på samleplata Sjokk Rock, samt kvinnelig deltakelse på Kjøtts Op. og Mari Wendelbos keyboards på Cirkus Modern-platene. Hvorfor det er sånn skal jeg ikke si sikkert, men sannsynligvis var samtiden rimelig mannsdominert, da rock og rull lenge var oppfattet som en "mannegreie". Heldigvis var det også kvinner som stakk hodene fram, og, selv om det ikke er alt for mange, så er mange av disse noen av de mer spennende artistene fra perioden. Enter dagens artist, Lily & the Gigolos.

Lily & the Gigolos ble startet i 1981 i Kristiansand, og besto av Bente-Lill "Lily" Viste, Harald Hempel, Jarle Johansen og Kay Rune Rasmussen. Jeg har veldig lite informasjon om bandet og hva de drev med, men kan fortelle at de allerede i 1981 bidro på samleskiven Moron Café - Det beste fra Sør som ett av mange nye og relativt spennende band i Kristiansands rockemiljø. Bandet later til å ha tatt en viss avstand fra standard pønk, til fordel for en sound som lener mot mer stemningsfylte toner og store arrangementer, med hint av Simple Minds og U2, i tillegg til de opplagte Banshees-sammenligningene (som ikke er så veldig markante, må sies). Bandet platedebuterte i 1984 med LPen Secrets, og later til å ha fulgt opp med dagens plate, som altså er en singelutgivelse av åpningssporet på LPen, samt en eksklusiv b-side. Bandet fikk en del oppmerksomhet, og etter hva jeg får lest ble Listen to the Radio en hit i norsk format, men salget gitt sannsynligvis dårlig, og spillejobbene uteble. Bandet oppløstes i 1987, og de fleste medlemmene gikk til nye prosjekter; unntaket var Viste, som etter hva jeg har forstått gav seg med musikk.

Musikken er på samme tid veldig tidstypisk og merkelig tidløs; Listen to the Radio bygger på gigantiske, smellende trommer og atmosfæriske synther som legger melodiske lag rundt en fast basslinje. Over dette synger Lily i en følsom, men samtidig nesten maskulin, dyp stemme, beslektet til Siouxie Sioux' gotiske distanserte forføreri. Versene veksler mellom oppbygging og utløsning, men holder på spenningen; dette endres ved introduksjonen av refrenget, der Lilys stemme hopper fra dyp og dominerende til en utenomjordisk, engleaktig hodeklang, mer i tråd med Cocteau Twins' Elizabeth Fraser enn med noe annet. Resultatet er en svevende, tung poplåt som på best mulig måte viser Lilys talent som sangerinne, samt bandets velsmurte maskineri. B-siden, Let It Be Now, er lengre og mer dvelende, med lag på lag av synther, gitar og drivende trommer, kontrastert av en stakkato basslinje, før et primitivt refreng bryter gjennom lagene. Låta er truende, mystisk og forlokkende, og sammen med a-siden dannes en flott single fra et undervurdert band og en fantastisk sangerinne, (delvis) fri fra periodens og sjangerens ofte kvelende begrensninger for kvinner.

Lily & the Gigolos - Listen to the Radio

01: Listen to the Radio
02: Let It Be Now

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Son of a Kitsch. Vol. 1 (1982)

Siden musikkmiljøet i Norge var såpass lite, og interessen i ettertid, til tross for en gradvis vekst, fremdeles ikke er så stor som den burde være (selv om overdreven interesse ville ødelagt all moroa), så finnes det hundrevis av utgivelser som er begravd i fortiden, glemt av de fleste og oversett eller oppgitt av de som kjenner til dem. I dag presenterer jeg en av de ultimate skattene fra perioden, nemlig den legendariske flexi-plata som fulgte med første nummer av fanzinen Kitsch.

Kitsch var en fanzine, altså et slags DIY-magasin, som tok for seg musikk, film og litteratur som var på kanten av det etablerte. Med andre ord var det et rimelig pretensiøst magasin som tok til orde for det vanskelige, kantete, ubehagelige og skjønne i en samtid der det, som i dag, kanskje var vanskelig å se hva som virkelig fantes i en skog av dårlig listepop. Bladet inneholdt plate- og konsertomtaler, filmanalyser, artisthistorikker og manifester for en kommende Gesamtkunstwerk-musikk (étt ført i pennen av Helge Gaarder, like pretensiøs som alltid), som sammen skapte et nydelig produkt av sin tid, til glede for etterkommere. Takket være min far har jeg fått mulighet til å lese alle de tre utgavene som ble gitt ut, noe som har gitt meg mye av innsikten jeg tar i bruk i innleggene her. Dagens plate fulgte med den første utgaven av Kitsch, og inneholder tre spor, henholdsvis av Kjøtt, 3rd Man og Dobbel V/Hiss. I 1984 utvidet Kitsch til å bli et slags plateselskap, og deres eneste andre utgivelse var Helge Gaarders solo-LP Eine Keine Angst Musik. Etter dette var det slutt med både musikk og magasin, og hva skaperne av fanzinen gjorde etterpå har jeg ingen informasjon om.

Grunnet det faktum at plata er en flexidisk er vinylrippen ikke av fantastisk kvalitet, og låtene lider av litt sus og støy, men jeg syns det låter både sjarmerende og lyttbart; dere får eventuelt bedømme selv. Plata åpner med det som ble den aller siste utgivelsen av bandet Kjøtt. I 1982 var bandet allerede oppløst, så det er mulig låta ble spilt inn året før, eller at de kom sammen for å gjøre denne. Låta er en nyinnspilling av åpningssporet på debut-EPen, Nei Nei Nei, men det er vanskelig å se umiddelbare likheter; den gamle pønkriffinga er byttet ut med Gaardersk postpønkfunk, med lekne gitarer og maniske trommer, pluss en vokal som er overalt med hyl og skrål. Teksten er endret, og det selvironiske tilsnittet gjør det hele til en festlig, men også spennende affære, og en verdig avslutning på et fantastisk band. 3rd Man har sin vinyldebut på plata med låten Blå Natt; denne er ikke stort mer enn en spøkelsesbeat og subtilt stikkende skrekkfilmsynther. Det er mulig å høre en spoken word-vokal av noe slag inni mixen, men det er umulig å høre hva som sies, og låta er over før man merker det. Siste spor omtales i magasinet som "Norges kanskje første ambient-låt", noe som for alt jeg vet kan stemme. Dobbel V/Hiss-låta er lite annet enn frittsvevende gitarspill, men det låter vakkert, og minner til forveksling om bølgedønninger som sakte slår innover en strand. Ikke minst er det totalt forskjellig fra den eneste andre utgivelsen prosjektet rakk å gi ut. Det vil være en overdrivelse å si at Son of a Kitsch Vol. 1 er en essensiell plate i postpønk-Norge, men det er en meget spennende kuriositet, som viser både begynnelser og ender, og som vitner om ståpåviljen til de som drev på i undergrunnen.

Første utgave av Kitsch

Son of a Kitsch, Vol. 1

01: Kjøtt - Nei Nei Nei
02: 3rd Man - Blå Natt
03: Dobbel V/Hiss - Uten tittel

**Trykk her for å lytte!**

Quadromachetas - A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter (1982)

Noen band var ikke ment for storhet; i enkelte tilfeller er det totalt uforståelig, og eneste logiske grunn kan være at det var feil band til feil tid; i andre tilfeller, som i Quadromachetas' tilfelle, er det imidlertid forståelig, da bandet fra starten var rimelig langt unna hva som var populært, og den dag i dag låter rimelig sært. Likevel står musikken seg, men bandet vil neppe få en renessanse og eget frimerke, til tross for en fantastisk underholdende og spennende debutplate.

Etter oppløsningen av legendariske Z-Off sto Quadromachetas opp som Fredrikstadrockens nye (og eneste) håp og store sønner. Bandet meislet seg ut en egen retning i landets musikkscene, med fokus flyttet vekk fra Z-Offs primitive protopostpønkriffing og i retning av en salig hybrid av sjangere, med påvirkninger fra postpønk, pop, synth, rockabilly og Talking Heads-inspirert trommegalskap. Debutsingelen The Memoares of a Space Tramp dukket opp i første halvdel av 1982, og gav bandet en del oppmerksomhet. Kort tid etter fulgte debut-LPen A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, der sounden fra singelen ble videreutviklet og bandets potensiale (og begrensninger) ble vist. Spillejobbene ramlet ikke inn, og bandet mistet gradvis interessen; etter singelen Sossepappamamma i 1983 ble Quadromachetas oppløst, og guttene fór hver til sitt.

Der debutsingelen bar spor av bandets opprinnelse i Z-Off via låta Industriregn, viser LPen Quadromachetas som en selvstendig gruppe: blandingen av såkalte "etniske" påvirkninger, fra jungeltrommer til spaghettigitar til kald disco og kabaretjazz skaper et kaotisk, men idiosynkratisk lydbilde, en halvtydelig identitet bygd rundt Glenn Rugås' og Martin Caspersens musikalske visjoner. Dance to the Rythm åpner med flere lag med trommer i en spretten rytme som inviterer til primaldans, før enten Rugås eller Caspersen trår inn med uforståelige, halvropte vokalfraser, etterfulgt av en bastardbass som slår ut et dumpt grunnlag for resten av bandet; snirklete karnevalgitar og synthutmalinger utfyller lydbildet, og det hele låter rimelig sært. Låta glir over i A Lad in Cramps, der tempoet er raskere og trommene mer strømlinjeformet, og enda en merkelig perle av en låt åpenbarer seg, med melodiske synther og et herlig gitarriff, balansert mellom glisende galskap og solskinnspop. (Also Sprach) Yoga Machine har platas festligste vokal, med Tarzanaktige hyl og skrål. B-siden av plata er hakket dystrere, eksemplifisert av sideåpneren L'espoir (Håp), der bandet dveler rundt en postpønkete progresjon og vokalen synger på fransk. Spacetramp gjør et gjensyn her, og låter like bra som sist, før plata avslutter med den messende, dommedagsmanende Nostradamus (1503 - 66), der bandet høres ut som en urgammel sekt med et ønske om undergang. Tekstene på plata spriker like mye som musikken, da språk blandes kontinuerlig; alt fra engelsk og norsk til tysk, fransk og swahili brukes, uten at man noen gang hører hva som er hva. Plata står seg fordi låtmaterialet er overraskende bra, og fordi bandets kreativitet og spilleglede er åpenbar: det er noen fandenivoldsk over det hele, og det er gledelig å høre et band som gjør nøyaktig hva som passer dem. Hvem skulle trodd at Fredrikstad kunne by på noe slikt?

Quadromachetas - A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter

01: Dance to the Rythm
02: A Lad in Cramps
03: (Also Sprach) Yoga Machine
04: Back to the Jungle
05: Rock'n Roll Raskolnikov
06: L'espoir (Håp)
07: Lovesong
08: (The Memoares of a) Space Tramp
09: Cinema 2000
10: Nostradamus (1503 - 66)

**Trykk her for å lytte!**

Stilleben - Stilleben (1982)

Vi fortsetter formidlingsaktiviteten med en gjemt godbit fra perioden; Stilleben er en videreføring av The Aller Værste!, og bandet fungerer som et rent uttrykk for TAV!s kanskje mest undervurderte låtskriver, Harald Øhrn.

Bandet Stilleben oppsto i 1982, etter at TAV! var oppløst og før nevneverdig annet hadde rukket å stå opp fra askene. Der det forrige bandet i stor grad var dominert av den eminente Lasse Myrvold og primus motor Sverre Knudsen, fungerte Stilleben som en bærer av Harald Øhrns musikalske verden. Dette hindret imidlertid ikke de andre TAV!erne å delta: i tillegg til Øhrn besto bandet av trommis Ketil Kern og nevnte Myrvold, som her trår tilbake og lar Øhrns låter bevege seg fritt; dessuten hadde de med en trio med blåsere som var med på å definere bandets sound. Tolvtommeren Stilleben ble gitt ut i 1982, og etter dette hørte man ikke mer fra prosjektet. Kjernetrioen fungerte imidlertid samtidig under navnet Jik Jak Jennik, som spilte en del konserter og gjorde en session hos NRK. Noen år etter gikk Myrvold og Øhrn til The Beste, mens Kern etter hva jeg vet begynte å jobbe i nettopp NRK.

Jeg er, som nevnt, av den oppfatning av Harald Øhrn er den mest undervurderte av TAV!-mennene; Myrvold var nok objektivt sett den beste låtskriveren, med en spiss penn og et naturtalent for melodier og tekstlige vendinger; Chris Erichsen var mest åpent politisk og konfronterende, Sverre Knudsen malte bruddstykker og små fortellinger. På plata Stilleben møter vi derimot Øhrn, det stille medlemmet av TAV!, i full blomst: musikken og stemningen låter som en videreutvikling av låter som Et par timer fra Disniland og Oppvekst fra Materialtretthet, der Øhrn maler ubehagelige, sykelige portretter av en kald og forvirrende virkelighet. Sykelig er et stikkord, da musikken på Stilleben låter beint fram sjøsyk: låtene baseres på skjeve, asymmetriske rytmer og spastiske basslinjer, spontane forskyvninger og hul ambiens, mens Myrvold spinner edderkoppnett og labyrinter via gitaren. Prikken over i'en er blåserrekka, som småsurt tuter ut harmonier og fyller lyden. Det låter sykt, på samme måte som Munchs bilder oser sykdom. Velsignet åpner plata med en drivende trommerytme og bass, og åpenbarer etter hvert et morbid refreng med blåsere og døde lam; Bedre å sove er seig og sykelig, med sure blåsere og Kerns tunge trommer, mens Ikke no' problem er hurtigere, bygd på en halvveistakt og en tekst som beskriver en fremmedgjort tilværelse, der kyss og knull er transaksjoner gjort over en skranke. Som før beskriver en verden i stillstand, der barn arver sine foreldres liv og alt er som før; immobilt, statisk, dødt. Lyden på plata er skjelettaktig, hul og ubehagelig, og prosjektets navn, Stilleben, er i og for seg betegnende: på fransk kalles det nature morte, altså "død natur", som nettopp er hva Øhrn her tar for seg. Resultatet er en ubehagelig perle av en plate, der TAV!s lettest glemte overgår de aller fleste andre post-TAV!-prosjektene.

Takk til JR Bruun for denne plata (og mye annet som vil dukke opp!)

Stilleben - Stilleben

01: Velsignet
02: Bedre å sove
03: Ikke no' problem
04: Som før
05: Hang-gliding

**Trykk her for å lytte!**

Øresus - Mannen i Badekaret (1982)

Grunnet diverse distraksjoner har jeg ikke hatt mulighet til å følge opp om min vanligvis jevne strøm av blogginnlegg, noe som har resultert i tonnevis av protest og vrede fra mine utallige følgere. Dessverre må jeg informere om at dagens innlegg blir det siste på en stund (pga. en ferietur), men jeg lover å fortsette virksomheten for fullt fom. neste torsdag. Enn så lenge: Øresus.

Øresus' debut-EP, Galt Et Sted fra 1981, var et av de første innleggene på denne bloggen, og musikken på plata var en rimelig frisk nyveiv/postpønk-variant, med innslag av eksperimentasjon og jevnt over fengende melodier og ideer. På neste utgivelse, altså dagens, fulgte Skiensbandet opp med en singel som på merkelig vis dro musikken mer i retning streit pønk, og på den måten gjorde det motsatte av de fleste andre bandene i perioden, da normen gjerne var å bevege seg framover mot ukjente marker. Etter utgivelsen av Mannen i Badekaret fulgte stadig flere spillejobber, før en LP, Ansikt til Ansikt, fulgte i 1983. Deretter var det slutt, og medlemmene gikk videre til diverse andre prosjekter. Øresus har imidlertid blitt gjenforent ved flere anledninger, og frambringer nok gode minner for de som var vitne til bandet i glansperioden.

Som nevnt er musikken på plata mer reinspikka pønk enn skaete nyveiv. A-siden er en halvkjapp pønklåt med digre gitarakkorder og en festlig tekst, da den tittelgivende mannen viser seg å være en støvel av de sjeldne, med forkjærlighet for enevoldsmakt og en stadig voksende buk. Låta er fengende, med en stopp-start-struktur og rock-og-rull-gitarsolo. B-siden, Tyven, Tyven, er imidlertid mer spennende rent musikalsk; låta starter med en nedadgående riff og krasjende cymbaler, før bandet kjører inn i et groovy spor med pulserende trommer og stakkato gitarriffing. Sounden peker i retning av postpønken som kom til å dominere førstesiden på Ansikt til Ansikt, og viser et band i forandring, trofaste til tradisjonen de kom fra og samtidig på vei mot et mer spennende uttrykk. Singelen fungerer bra som en selvstendig utgivelse, men personlig syns jeg den fungerer best hørt i sammenheng med resten av bandets katalog, ikke minst fordi man er vitne til bandets progresjon fra festlige nyveivere til liksomparanoide postpønkere, der Mannen i Badekaret står som bindeleddet mellom de to.

Øresus - Mannen i Badekaret

01: Mannen i Badekaret
02: Tyven. Tyven

**Trykk her for å lytte!**